Muslim som ikke klarer å forstå den islamske verden

Den klassiske REISESKILDRINGEN, med et par-tre tusen års historie, har noe til felles med nymotens digitale kommunikasjonsformer, som Twitter. Skribentene er så selvopptatte at de tar for gitt at mottakerne der ute er interessert i hva de opplever og tenker til enhver tid. Ikke så rart at både reiseskildringen og Twitter er overfylt av journalister.

Aatish Taseer er en 29 år gammel reporter av indisk-pakistansk opprinnelse, utdannet i vest og har jobbet for Time magazine. Hans første bok er vidunderlig lesning. Ikke bare fordi den er ærlig og innsiktsfull, også fordi den er humoristisk og selvironisk uten å miste alvoret som hele tiden ligger der.

LES DETTE: Som barn jobbet jeg meg gjennom alle subkontinentets hovedreligioner. Da jeg var fem eller seks, var jeg en from hindu som brente røkelse, messet bønner og ofret ringblomster til gudene, og Shiva forble hovedfokus for min tilbedelse helt til jeg oppdaget He-Man.

Skjønner? Og sånn fortsetter det. Samtidig er altså refleksjonen spennende og analysen presis og utfordrende. Taseers historie er nemlig mer enn en tilfeldig reise, den er både gripende og viktig: Selv vokste han opp i et multireligiøst India og uten far - faren var muslimsk politiker i Pakistan, hadde annen familie og helt andre planer enn å ta seg av lille Aatish.

Likevel, og uten å tro i religiøs forstand, har Aatish definert seg som muslim, en slags kulturell muslim. Ordene «en slags» er helt avgjørende her, for de skaper både tilhørighet og avstand. Nettopp derfor får han behov for å gjennomføre sin islamske reise, fra London til Istanbul, gjennom Syria, Saudi-Arabia og Iran til farens islamske Pakistan.

SLIK BLIR dette både en ytre reise gjennom noen uhyre fascinerende steder og kulturer, og en indre vandring mot en religiøs kjerne, en kulturell forståelse og en nesten ukjent far.

Selvsagt er Taseer like selvopptatt som reiseskildrere, eller twitrere flest. Hans egne små plager og store frykter brettes ut, hans halvtenkte tanker skrives ned, og replikkene han hører tolkes ellers mistolkes - og publiseres.

MEN TASEER KLARER å åpne egne opplevelser slik at de blir relevante og underholdende. Hans tanker og ettertanker knyttes hele tiden opp mot det større prosjektet; hvordan kan vi forstå den voksende og til dels aggressive islamske identiteten (også blant sekulære muslimer)? Dermed gjør han det twitrere flest ikke kan gjøre på sine 140 tegn i cyberspace: Han leverer utsagn og observasjoner underveis, plukker dem opp igjen 140 sider senere, betrakter dem enda en gang, drøfter dem utfra nye erfaringer. Slik blir episodene og samtalene i Istanbul nye når han henter dem fram på ny etter møter i Damaskus, diskusjoner i Mekka eller avhør i Teheran.

Om han forstår mer når åtte måneder og 406 siders reise er forbi? Ja. Men det betyr ikke at han er en lykkeligere og mer avklaret ung mann.