Nifst om Månen

Dersom denne boken hadde vært en film, ville den fått attenårsgrense, så skummel er den. Til tross for en illevarslende åpning begynner den likevel rolig nok og ser ut til å handle mest om tenåringslivets velkjente sorger og gleder: Foreldre er teite, lærere er teite, gym er kjipt. Vennegjengen og bandet er livet, og det gjelder om å like den rette musikken. Drømmen er å stikke av fra alt. Ikke noe nytt her. Men i likhet med «Hässelby», Harstads siste roman, vrenger historien seg ut av sjangeren og blir en thriller. En science fiction-thriller, til og med.

Vi befinner oss noen år frem i tiden, og NASA skal sende en rakett til Månen. For å få finansiering til turen gjør de den om til et slags show og lodder ut gratisbilletter til tre ungdommer. Vinnerne er våre hovedpersoner: Mia fra Våland, Midori fra Tokyo og Antoine fra Paris. Ingen av dem er voldsomt interessert, men alle har sine grunner til å bli med. Det de ikke vet, er at det foregår noe forferdelig galt der oppe på Månen. NASA vet det, og de vil sette en stopper for det. Men det skal selvsagt vise seg lettere sagt enn gjort.

Til å begynne med går det langsomt, ja, kanskje til og med trått. Men det gjør det bare enda mer creepy når ting først begynner å gå galt. Først da skjønner man også at ondskapen har ligget på lur hele tiden. Ekstra ekkelt blir det av at Harstad får det til å virke som om alt han forteller, er virkelig: Han har utstyrt boken med manipulerte fotografier, arkitekttegninger av den hemmelige månebasen og andre effekter som signaliserer «sannhet». Dessuten er han - stort sett - veldig flink til å beskrive måneferden og forholdene på Månen vitenskapelig korrekt.

Men det er ikke bare virkeligheten Harstad refererer til. «Hvis denne boken hadde vært en film,» sa jeg til å begynne med. Og på sett og vis er den nesten en film, eller kanskje heller mange: Som Harstad selv forteller i etterordet, er deler av historien nærmest «samplet» fra «Star Wars», «Alien» og andre kultfilmer. Det betyr at de som har sett (noen av) disse filmene, kan se alt helt levende for seg i gjennomført syttitalls science fiction-stil. De andre kan til gjengjeld få hjertestans av å oppleve verdens beste filmsjokkeffekter for første gang. De fungerer faktisk like bra i bokform, og det sier litt om hvor godt Harstad skriver.

«Darlah» er rett og slett en skikkelig bra gyser for ungdommer i alle aldre. Det eneste som muligens, og bare muligens, er litt irriterende med den, er at den så åpenbart er laget for å bli en kultbok selv. Det ligger litt under i de mange referansene til filmer, bøker og band. Det synes også på «mannskapslisten» bak, og på små finurligheter som hemmeligheten bak tittelen og et diskré trekk ved selve den fysiske boken. Alt sammen er gjort med humor, men det er også helt på grensen til å være jålete: Det er tydelig at her skal leserne leke detektiver og diskutere mysteriene på nettet. Men ok. Boken er god nok til å tåle litt selv-hyping.