Reaksjonærfrontfigur

Ragna Vilhelmine Ullmann omgikkes bestandig sine egne – de kondisjonerte, de som talte, embetsfolk og kulturmennesker. Hun ble seint gift (med juristen Ludvig Nielsen). Fortsatt barnløs, ble hun ble raskt skilt, i seg selv en frigjørende, skandaløs sjeldenhet. Hun bodde mesteparten av sitt liv sammen med sin mor.

Hun var en av de første norske kvinner med lærerutdannelse. Hun var gründer og pedagogisk pioner med sin egen skole i Kristiania, som ikke bare vokste seg stor og velrenommert, men som underviste elever av begge kjønn. Hun var blant de fremste av de første organiserte kvinnesakskvinner og forkjempere for kvinnelig stemmerett; en av de første kvinnene som ble valgt til Kristiania bystyre ved forrige sekelskifte.

Hun var en formidabel dame, som gikk ut og inn av organisasjoner og styrer ettersom hun fikk det som hun ville, et produktivt hardtarbeidende vanedyr, skole- og foredragsholder, debattant og skribent, og tålte ikke motgang. Forfatteren gir henne også attest for å være en fordømmende moralist, som også mente voldtektsmenn burde piskes.

Når hun ikke har fått pallplass blant pionerene for kvinnekjønnet, er det fordi hun også stod for mangt som ikke har stått seg for tiden, eller som allerede den gang ble betraktet som outrert eller reaksjonært. I fleng kan nevnes hennes aktive, mediumistiske spiritisme, hennes svermeriske språksyn, rabiate antikommunisme og Mussolinibeundring, hennes heftige antiparlamentarisme. Det ble ikke bedre med årene.

Dette er en spennende bok om et selvstendig og hemmet, et progressivt og reaksjonært liv i en omveltningstid, men ingen god bok. Den er uryddig, tross sine innpå 800 noter uvitenskapelig, full av antakelser og formodninger, pakket med "sannsynligvis", "kanskje", "rimelig å anta", "hva tenkte hun da?", lettlest, men ofte språklig hjelpeløs.