Same og skam

Hjulpet av små veltrufne referanser til popsangere, skole, film og internasjonale konflikter forstår leseren at handlingen i denne forunderlig tradisjonelt gammeldagse og dagklart lavmælte romanen utspiller seg noen år før og etter 1960. Det er ikke bare tiden som er fjern for de fleste, de personkonfliktene som ligger i stoffet er fra et fjernt og ukjent land for nordmenn flest.

Dét er det karrige landskapet i nord også, som er strandsted, fjord og vidder der Norge grenser mot Finland og Sverige, og der folk gjerne er samer eller har samer eller kvener i familien. De fleste lever av fiske og småjordbruk. Det kommer som et sjokk på den blyge guttungen som er hovedperson i romanen da han forstår at han er barnebarn av en same. Han har nok å bakse med fra før, i et miljø og en familie som er knuget av fattigdom, sinnssykdom og læstadianismens stillferdige syndeterror; men som stritter imot.

Ens biologiske og etniske opphav - rase, ordet vi snart ikke har lov å uttale - er det lite å gjøre med. Da gutten Hans forstår at bestefar var same, blir han - uten å ha ord for det - slått av en ubotelig arvesynd: Han er seg bevisst sin egen fattigslige og underprivilegerte sosiale stilling, den kan han kanskje en dag arbeide seg ut av. Men å få grep på sin samiskhet i et samfunn som så lenge har kuet en folkegruppe at de er merket av selvforakt, er en svær oppgave for en konfirmant.

Odd Sivertsen (f. 1947) er en voksen debutant omkring gamle temaer som storsamfunnet har sett seg tjent med å fortie. Upretensiøst har han skapt en god roman i en umoderne stil, et merkelig stillferdig og vemodig tids- og personbilde, med flotte naturscener også, og med dialog på dialekt. Det ville være ekstra godt om han har flere romaner han gjerne ville skrive.