Slavehandel og svik

I 1976 ga den svarte amerikanske forfatteren Alex Haley ut romanen«Roots». Den forteller om Kunta Kinte som vokser opp i en gambisk landsby, og ender som slave i Amerika. Med sin veksling mellom dokumentarisk materiale og dikterisk fantasi har den teksten klare likhetstrekk med kanadiske Lawrence Hills roman «Noen kjenner mitt navn», vinner av The Commonwealh Writers' Prize for Best Book 2008.

Her dreier det seg om en jeg-roman ført i pennen av den ressurssterke Aminato Diallo, født 1745 i en liten landsby langt inni det landområdet som i dag kalles Mali, som datter av en smykkehandler og en jordmor, han fula og muslim, hun bambara. Elleve år gammel, allerede i stand til å utføre jordmor- tjeneste, blir Aminata og syv andre landsbybeboere tatt til fange, ført til kysten, tvunget om bord i et skip, fraktet over havet og solgt som slave.

Historien om hennes omflakkende tilværelse er ukronologisk i strukturen, strekker seg fram til tidlig 1800-tall og sveiper innom tre kontinenter - Afrika, Amerika og Europa. Vi hører om plantasjearbeid, voldtekt og abort, om stadig nye overgrep, svik og ukuelig livsmot, om forbudt, slitesterk kjærlighet og barnefødsler, om gutten hennes som selges og dør i en kopperepidemi, om datteren som tre år gammel blir røvet av et barnløst, hvitt ektepar og forsvinner, om gleden ved å lære å lese og skrive, å være jordmor, sekretær og lærer, om amerikanernes strid for å slippe ut av britenes favntak, om frigitte slaver som havner i Freetown, Sierra Leone, og blir skuffet, enda en gang - kort sagt her presenteres vi for den ene høgdramatiske hendingen etter den andre uten at fortellingen derfor på noe punkt virker overlesset og svulstig.

Det at man tror på portrettet av den mangfoldige, heroiske hovedpersonen, hun som kan sitere Voltaire og Jonathan Swift, havner i London, hilser på kongen og dronningen og blir et redskap i de engelske abolisjonistenes kamp for å skape en bedre verden, er i seg selv en dikterisk triumf. Uanstrengt virker også den systematiske sammenvevingen av historisk-dokumentarisk stoff og dikteriske, mer fantasistyrte scener.

Men lesere som ønsker å bli overrumplet, eller som setter pris på verbale mothaker, de kan trolig skygge unna en roman som dette. For her står vi overfor en ryddig, kontrollert standardrealisme, en lettlest, ledig oversatt tekst med atskillig patos, men samtidig et diktverk uten overraskelser, undertekst og mørke, fantasieggende rom i språket.

At «Noen kjenner mitt navn» har åpenbare kunstneriske kvaliteter, er det likevel ingen tvil om.