Svart og ungt

Et sitat først: «Sam har et arr på rumpa, jeg så det en gang i dusjen på Tøyenbadet, men ellers så han ut som hvilken som helst annen gutt. Men man kan ha arr på sjela, et hjerte som lekker, tanker som tar for mye plass.»

«Arne Svingen: Svart Elfenben»

Stilig formulert, passe gatesmart til å skape driv i fortellingen. Men også så voksenklokt i 16- eller 17-åringens munn at det utfordrer troverdigheten.

Nåja, Arne Svingens «Svart elfenben» opphever den norske sannsynlighetsrealismen. Boka sender sine to hovedpersoner, begge under 18 år, fra et småkriminelt Oslo-miljø til borgerkrig i Elfenbenskysten. Der skal de finne mor til den ene, en mor som kanskje er i live.

Jeg-personen leser Joseph Conrads «Mørkets hjerte» (som var utgangspunkt for Coppolas film «Apokalypse nå!»), og gjør sin egen fortelling til en fortløpende kommentar til ekspedisjonen inn i mørkets rike. Men hvem finner han der inne; Conrads gale tyrann eller seg selv?

Slik utforsker Svingen barns evne til ondskap, omtrent som William Golding gjorde i «Fluenes Herre». Men Svingen lodder ikke dypt nok til å matche referansene, til det blir «Svart elfenben» for actionpreget, enkelte gode observasjoner til tross.

Som tankevekkende spenning derimot, fungerer boka godt. Og brutalt.

tarald.aano@ aftenbladet.no

Les også

Kommentarer

Debatten vil bli moderert i ettertid

Heseblesende ungdomsroman om afrikansk krig og brutalitet.

Arne Svingen: Svart Elfenben

183 sider

Damm