Triumferende kunstner lider nederlag

Den feterte maleren Peter Wihl opplever en kunstnerisk krise. Han har lenge blitt beskyldt for å gjenta seg selv og makter ikke å skape de tolv utstillingsbildene som snart er tenkt å skulle markere tjuefemårsjubileet hans som kunstner og det at han fyller femti år. Så får han en øyesykdom som vil medføre at han blir blind. I den situasjonen lar han seg friste til å gjøre noe som innebærer moralsk fallitt og konflikter med de nærmeste, kunstnerisk triumf og brå død.

Kjernen i historien knytter seg til den velkjente konflikten mellom liv og kunst. Både Helene, hovedpersonens scenografhustru som holder på å sette opp «Vildanden», den seksårige datteren Kaia og en ukjent, forsvarsløs jente rammes på tragisk vis av malerens angststyrte egoisme. Dermed blir vi igjen minnet på at intet menneske er en øy, at alt henger sammen, og at ethvert kunstverk rommer en etisk diskurs som ikke må overses. Jubileumsmaleriene blir forkledde Confessiones som springer ut av en ond handling. De kan nok vekke kritikernes applaus og høste overskrifter som «Koloristisk knock-out», men suksessen lar seg bare forsvare om en ser bort fra moralske normer og rangerer kunsten foran livet. Allerede evangelisten antydet som kjent at det gagner et menneske lite å vinne verden om man tar skade på sin sjel. Som en mørk skam lever skyggene av det uhyrlige i de bildene Peter Wihl forfører publikum med.

Betoningen av kunstnerens moralske forpliktelser er ikke spesielt overrumplende, og etter første gangs lesning av «Modellen» var jeg i tvil om hvor vellykket romanen egentlig er. Nærmer ikke forfatteren seg et bravurklingende karaokenummer uten overskridende kraft når han i så sterk grad fokuserer på en ibsensk tematikk bundet til sannhet og løgn, lys og mørke, varme og kulde, maskulin selvsentrerthet, barnets offerrolle og trusselen om kommende blindhet? Dessuten kan verken elegante, aforistiske formuleringer eller sceniske opptrinn med dramatisk-poetisk snert skjule at det fins tekstsekvenser der den emosjonelle temperaturen er låg, og hvor drivet i handlingen mangler.

Men ved nærmere ettersyn erkjenner man snart at teksten eier egentone. Innslag som umiddelbart virker uspennende, overflødige eller avsporende i forhold til den sentrale kunstner- og samlivsproblematikken, er mindre perifere og sprikende enn en først får inntrykk av. For i denne teksten er ingen rom så avstengte at de blir ekkofrie eller uten varsler. Med sensuelle, symbolske ledemotiv som slynger seg gjennom teksten på et litt uklart, abrupt vis, ved hjelp av skiftende synsvinkel, brutt kronologi og allusjoner, avdekkes den virkeligheten som Peter Wihl ikke kan unnfly, heller ikke når han i beste Hjalmar Ekdal-tradisjon produserer stadig nye versjoner av den livsløgnen han griper til for å forsvare sitt moralske fall og den ruinen av menneskeskjebner han er i ferd med å etterlate seg: Barndommens skygger. Amputasjoner. En mefistoaktig øyelege, et faustiansk valg og kirurgi på avveier. En truende hund. Sort snø. Levende lys. Lukten av såpe. Et vinterlig kunstneratelier og en oppskakende, estisk transformatorstasjon. Nakne øyne. Mørke solbriller. Sentimentalitet som fordekt feighet og ondskap.

«Modellen» står knapt isolert i forfatterskapet. Allerede i «Bly» (1990) skimtes det kunstsynet som Peter Wihl forfekter. Begge romanene alluderer til Botticelli og «Venus' fødsel» for å avdekke skillet mellom kunst og kitsch, originalitet og epigoneri. Stor diktning er som stor malerkunst gåtefull og rommer den rette feilen, noe som bryter med det altfor virtuose og glatte. Når årets roman fastslår at man fullfører ikke et kunstverk, man forlater det, formidles en viktig innsikt. Kunsten å kjede er kunsten å si alt. Noe må overlates til tilskueren og leseren. Viktigere enn evnen til å sette punktum er således viljen til å antyde, stille spørsmål, åpne for ulike svar. For Peter Wihl er kunst til for å uroe. Derfor sikter han mot «en spiker som skraper i øyet og håndflaten», ikke «den forførende og løgnaktige symmetrien» som kjennetegner filmen «Piken med perleøredobbene».

I en litterær form som ikke er altfor strømlinjeformet, holdes dommedag over svikerens liv. Språket yter motstand. Ingen forsoning inntreffer. Slik sett lever dikteren opp til Woody Allens utsagn: «En kunstner er nødt til å skuffe sitt publikum, ellers er det ikke interessant det han gjør.»
Men også denne gang demonstrerer Lars Saabye Christensen sin evne til å finne små nok ord til store nok følelser. Portrettene av Kaia og et par barn i Tallinn, så sårbare, så helt uten skyld i den tragedien som rammer, er mesterlige i all sin lyttende, avstemte inderlighet.