Ullen hverdagstragedie

Miljøene og karakterene som skildres er tilsynelatende grå og hverdagslige. Samtidig framstår de som troverdige og av kjøtt og blod nettopp fordi de befinner seg i en gråsone: ingen er bare helt eller bare skurk.

En sen fredagskveld tidlig i januar 2005: Nyhetene er fulle av tsunamihistorier, og hos Oslo-politiet er en kollega savnet etter katastrofen. Denne kvelden blir deltidsbratsjist og fraseparert tenåringsmor Siv Ellen Blad funnet knivdrept på en t-banestasjon, på vei hjem fra konsert i operaen. Lindells gjennomgangsetterforsker Cato Isaksen får en ullen sak å etterforske - midt oppi all tristessen.

Også Isaksen er en grå, hverdagslig mann. Hans små familieproblemer er til tider uutholdelig kjedelige. Det er også hans leie og gjentakende hang til å si ja til ting han vet han ikke har tid til for så å bare droppe eller utsette dem og la samvittigheten gnage. Dette grepet, som for å vise hvor travel og krevende politijobben er når mord skal oppklares, er så utbrukt i kriminallitteraturen at det for lengst er en parodi på linje med den forfyllede, ensomme ulven. Og mye kjedeligere.

Og som politietterforsker er Isaksen svært ufokusert og middelmådig. Stadig vekk går han rundt med en følelse av å ha registrert noe som han ikke kan sette fingeren på. At mordgåten til slutt blir løst, er definitivt ikke hans fortjeneste.

Og så, etter at politiet har stampet rundt i villrede i grått slaps i rundt to tredeler av boka, tar det endelig av. Historien og plottet blir medrivende, karakterene får følelser som Lindell skildrer mesterlig.

Lindells fargespettede språklige bilder er friske krydderpust i all den grå hverdagsligheten, det samme er de merksnodig fascinerende navnene hun har utstyrt karakterene sine med. Hun er også i ferd med å fortelle noe viktig og tankevekkende om hvordan et mordersinn kan skapes, men får det dessverre svært så travelt med å runde av det hun har brukt altfor lang tid på å lede opp til.

elisabeth.bie@ aftenbladet.no