Vondt. Sterkt.

Nei, ikke enda en sosialrealistisk gråsteinsroman om fæl og vanskelig oppvekst!

Sånn tenkte jeg, og så feil tok jeg. Kjersti Kollbotns voksne debutroman - hun er 50 år i år - er en uhyre sterk fortelling om den enslige moren som tilsynelatende fikser det meste, men faller helt sammen så snart hun lukker ytterdøren bak seg. Det rammer hennes to små barn, og det rammer dem på en måte moren selv er i stand til å forstå:

GJENNOM HELE romanen, der hun selv forteller, vet kvinnen at hun når som helst kan komme til å ødelegge barna sine. En liten setning om at hun ikke er glad i dem, et sukk om at hun aldri skulle fått dem, kan sende uroen inn i livet deres og ligge der og gnage resten av livet. Vissheten skremmer vettet av henne, og hun konstaterer midtveis:

«Vi er tikkande bomber. Det kjem dagar når vi går av. Det er små eller store smell. Vi angrar oss og grin. Når som helst kan vi ta til å brøle, eller bake kaker.»

MEN MER: Hun mister kontrollen, hun mishandler sine barn, hun holder foredrag på nasjonale konferanser, sjekker menn, drikker for mye, overser ungenes behov og skader dem. Hele tiden mens hun forteller, kjølig, angsfyllt og analytisk, hva som skjer.

Noen kritikere har bemerket at den selvinnsikten som ligger i det nøkterne språket, undergraver troverdigheten i «Eg er mamma. Eg skal være god.» Jeg er uenig: Nettopp den saklige tonen, de korte og ryddige setningene og evnen til å se seg selv utenfra gir kraft til en fortelling som både er hjerteskjærende realistisk og kunstnerisk forløst.