Sannheten om «en sann historie»?

To historier fortelles, i to tidsplan: Om kvinnen med englefjeset som ble dømt for drap på flere av sine nære slektninger og menn - og om kvinnen som nå ønsker å lage film om henne.

I begge beretningene står den drapsdømtes sønn helt sentralt, som offer og observatør i den første, og som svært aktiv kilde for filmskaperen i den andre. I en krevende, men effektiv veksling mellom de to historiene oppstår både ubehag og nysgjerrighet, og det er ikke lite i en sjanger som oversvømmes av språklige lettvintheter og dramaturgiske nødløsninger.

Ayoubs styrke er nemlig hennes personskildringer. Hun har tydelig litterære ambisjoner, og de strekker seg utover det å skildre forsofne detektiver og slitne storbyer. Heller ikke forsøker hun å gjøre sin krimroman om til en politisk korrekt samfunnskritikk befolket av stakkars småfolk og maktmennesker i dresskledd kynisme. I et lett gammelmodig språk lager Ayoub først og fremst en psykologisk studie av mennesketyper i et klassedelt samfunn. Hun forsøker å forstå hvordan ondskapen vokser seg stor og sterk i menneskesinn som opplever flere knuste drømmer enn de kan tåle, og hun vil vise handlingsmønstre og sammenhenger. Enkelte ganger blir det kanskje vel overtydelig, og krimgåten blir mindre viktig gjennom skildringen av den giftdømtes klassemessige berg-og-dalbanetur, til tross for at den etablerte sannheten undergraves mer og mer.

Det siste er ment som et kompliment.