Omsider, Renberg!

Tore Renbergs forfatterskap har, helt siden debuten for ti år siden, vært preget av en innvollslunken, ødipal klaustrofobi. I både romaner og kortprosa myldrer det av snille mødre og psykopatiske menn, alternativt bløte guttemenn som bare lengter etter å bli lagt til brystet. Denne vammelheten, mest påtrengende i «Matriarkat» (1996), har vært noe av det mest fremtredende ved forfatterskapet, og som sådan dets styrke. Men i gymnasromanen «Mannen som elsket Yngve» (2003) dannet den bare en klam bakgrunn for en historie som stort sett handlet om noe annet.

Nå er helten Jarle Klepp tilbake igjen. Siden sist har han flyttet til Bergen, han er 24 år og samboer med den anorektiske Lene. Alle som har gått på Kongsgård rundt 1990 og siden parallellforskjøvet seg klassevis til Nygårshøyden, vil derfor se frem til en skildring av sine egne studieår. Men boken åpner med at Jarle får beskjed om at faren er død, og resten av beretningen er et tilbakeblikk på barndom og tidlige ungdomsår, da faren gikk på hodet ut i alkoholisme og koneplageri.

Renberg forteller om Gosen skole og begynnelsen på Jarles vennskap med Helge, fagforeningssønnen med de sterke meningene og den store kjeften. Gjennom Helge oppdager Jarle viktigheten av å stikke seg ut; Grand Prix, som en gang var det største av alt, er nå totalt ut. The Smiths er in. Islender og frakk er in. Politiske møter er in. Dessuten gjelder det om å komme i buksene på en dame før man blir seksten. Alt dette beskriver Renberg på en måte som i lange perioder rettferdiggjør tidligere sammenligninger mellom ham og Lars Saabye Christensen.

Men først og fremst forteller han om familien Orheim (Klepp er morens pikenavn, som Jarle først tar etter skilsmissen). Det er en skildring der synsvinkelen skifter, slik at selv den supende faren blir et menneske, ikke en demon: Han har virkelig hatt et ærlig ønske om å lykkes med familien – kompani Orheim, oppkalt etter kompani Linge fordi den skal være en kameratgjeng mot røkla; helter i krigen. Dessverre foregår Orheims krig etter hvert innad i kompaniet. Trefningene er stygge, tapene hjerteskjærende, men i ettertid, og i lys av farens tidlige død, oppstår det likevel forsoning i Jarles hjerte. I siste kapittel vender vi tilbake til nåtidsplanet, der Jarle kommer hjem i fly (med en innlagt hilsen til Dag Solstad) og holder tale i sin fars begravelse.

Språket er Renbergs sedvanlige eltne, pågående, intimiserende inntil det indremedisinske. Slik skildres Jarles fyllesøvn på første side: Det er ikke mørkt i landet hvor du er, men det er heller ikke lyst. Det er ikke varmt, og det er ikke kaldt. Overflaten er tarmglatt og død. Dialogen er luftigere, preget av en kjapp, lokal kjekkastone som er tatt på kornet i all sin bannskap, om muligens noe overdrevet, som i ymse Stavangerfilmer. Da første bok om Jarle kom, oppstod det en komisk – og for så vidt like lokaltypisk – diskusjon om særlig kjønnsordenes fordervende virkning på ubefestede sinn. De som den gang fikk anfektelser, kan slå opp på side 220 og konstatere at Renberg riktig koser seg over å gi blanke.

«Kompani Orheim» er bokklubbok – og ergo en murstein. Den er også en pageturner, godt fortalt og godt oppbygd – man vil endelig vite hvordan det går. Så går det altså så over all forventning: tragedien ender i full katarsis. Måtte fortest mulig få en tredje bok om Jarle Klepp eller en hvilken som helst annen en konsolidering av den post-ødipale fasen i Renbergs forfatterskap!