Unødvendig debut

Hovedpersonen bor på psykiatrisk institusjon ved en fjord på Vestlandet og skriver om sine egne funderinger.

Beretningen er lavmælt og innadvendt og fokuserer på små ting. Som et dokument om en tilstand og en rapport fra et behandlingsapparat har denne boken noe for seg; den vinner på en viss innful observasjonsevne. For eksempel teksten på side 104:
«Oppdragande instans (nymotens): Mas om betre hjelp! Få plass ved sjukehus i Sverige!

Oppdragande instans (god, gammal): Gjer det beste ut av det du får!»
Men slike glimt er ikke nok til å gjøre interessant litteratur av institusjonshverdagens monotoni og tankenes langsomme, av og til lekende gang. Referanser til annen litteratur (greske myter, Undset, tegneserier), konstruksjonsmessige fiffigheter og utbredt bruk av allitterasjon er ikke nok til å endre på det. Det som trengs er en sjelden virtuositet, og den har Karlsvik ikke - ennå.