Ny seriemorder løs i Stavanger

Helles andre bok om den stavangerske politietterforsker Gunnar Holt er så lik den første, i godt og dårlig, at jeg var fristet til bare å gjenta anmeldelsen av «Når demningen brister» (Kagge, 2004).

Tittelen på omtalen den ganglød: «Seriemorder løs i klisjeenes Stavanger».

Også denne gang bruker Gunnar Holt instinkt, logikk og litt tilsynelatende formålsløs famling for å finne fram til en seriemorder som er løs i Stavanger. Igjen legger morderen igjen en signatur på drapsofferet, og nok en gang vases etterforskerens privatliv inn i handlingen på en lite troverdig måte. Det virker som om Helle foreløpig bare har hatt én idé, men har forsøkt å få to bøker ut av den.

I «Den siste dagen» er det styremedlemmene i fotballgruppa til Forus og Gausel IL som blir systematisk tatt av dage. Motivene kan være mange, noen av dem dypere og mørkere enn andre. Forsøkene på å finne stiene inn til mørkets hjerte er bokens sterkeste side. Her viser Helle ambisjoner og ferdigheter som fortsatt holder liv i håpet om bedre bøker fra hans hånd.

Konstruksjonen holder, spenningen utløses ikke før på de siste sidene. Likevel framstår boken som et litt overdådig kataloghus, med for mange karnapper og unødvendige detaljer. Innimellom sitter humoren, som i denne kapittelinnledningen: «Kvinnen som åpnet, fikk meg til å forstå hvordan Cowboy-Laila ville sett ut hvis hun hadde virkelig dårlig smak».

Gunnar Holts selvironi fungerer også godt som metakommentarer. Men det glipper litt for ofte. Helle vet at han arbeider med klisjeer, men han kunne arbeidet hardere med å bruke dem kreativt. I tillegg skulle han skåret i mange av de anstrengte metaforene (og de blir ikke bedre når han blander dem: «vindmøllene til Don Quijote (kan) på ingen måte måle seg med akterutseilte journalister».)

Boken skjemmes også av en del faktiske feil. Det går ikke an å drikke øl på Josephines Kafé (som drives av Bymisjonen). Jærbladet dekker nok ikke drapssaker i byen. Norske bibliotek sletter utlånsopplysningene etter hvert, slik at det ikke går an å finne ut hvem som lånte en bok fire år tidligere. Det går ikke an å se i et moderne pass at en nordmann har vært i Italia. Slike skjønnhetsfeil hadde vært lettere å overse om ikke hovedpersonen hadde slengt om seg med Nietzsche-sitater og referanser til den amerikanske psykologen Abraham Maslow og hans behovspyramide.

Med slike ambisjoner øker fallhøyden.

Det er med andre ord en blandet fornøyelse å lese Helles andre Stavanger-krim. Boken har unektelig et driv, den parallelle skildringen av drapsetterforskningen og de interne stridighetene på politikammeret på Lagårdsveien fungerer godt. Men samtidig er det fremdeles noe uferdig over både språk og struktur.

Hvis forfatter eller forlag hadde våget å kutte kraftigere i kjekkas-tonen, de litt påklistrete lokalutrykkene (til og med «rauaraddel» blir brukt), og i de partiene hvor både forfatter og etterforsker går på tomgang, kunne dette blitt en spennende utfordrer i divisjonen under Jo Nesbø og Karin Fossum.