Jo Nesbø: «Marekors» - Nesten for god krim fra Nesbø

Hadde han skrevet på engelsk, ville han for lengst vært et verdensnavn. Det er svært lenge siden P. D. James eller Robert Ludlum har skrevet så godt. Patricia Cornwell har aldri gjort det. Ingen av de store svenskene mestrer sjangeren like godt; verken Henning Mankell eller Håkan Nesser, og spesielt ikke Liza Marklund. Når «Marekors» i tillegg er den beste av de fem i serien om politietterforsker Harry Hole, bedre enn «Rødstrupe» fra 2000 til og med, er det vel bare å rydde plass til Rivertonpris, bokhandlerpris og alle andre utmerkelser som sannsynligvis kommer til å regne ned over bok og forfatter. Det er ikke ett hvileskjær i skildringen av hvordan Harry Hole motvillig blir trukket inn i etterforskningen av en serie rituelle drap i et opphetet sommer-Oslo. Men på samme måte som et halvt sett spor eller en nesten umerkelig assosiasjon tumler om i Harry Holes jevnt berusete hjerne, gir lesingen av «Marekors» en utydelig følelse av at det er noe galt med alt det perfekte. Det er en utsøkt nytelse å se hvordan han legger ut trådene i første kapittel, samtidig som han bruker språket til å skape en stemning som nesten aldri glipper. Det er bare når han må rekapitulere for lesere som ikke har fått med seg de tidligere bøkene at flyten i fortellingen forstyrres. Riktignok beveger han seg farlig nær klisjeene, alkoholiserte detektiver i kvelende varme storbyer har vi møtt før. Og som sine brødre blant antiheltene, drikker heller ikke Harry Hole fordi han er en pusling, men fordi han har minner som han ikke kan møte i edru tilstand. Den obligatoriske oppklaringen via en usedvanlig meddelsom gjerningsmann er også på plass. Men det er ikke sjablongene som skaper uroen, Nesbø bruker dem uten noen gang å bikke over i parodien. Det er konstruksjonens perfeksjon som gjør det vanskelig å gi seg beundringen helt i vold. Nesbø kan håndverket nesten for godt. De ulike underhistoriene veves sømløst inn i hverandre. Han bygger nye spenningstopper hele tiden, ofte med små språklige grep som minner om den filmteknikk som Alfred Hitchcock beskrev med ordene: «The terror is not in the bang, but in the anticipation of the bang». Plottet i boken er så finurlig konstruert at det er barnslig deilig å ta ham i en feil, som når Harry Hole på side 264 plutselig trekker den pistolen han måtte levere inn på side 62 og som han på side 305 bekrefter at han fremdeles ikke har. Men så suveren er Jo Nesbø at det går an å mistenke ham for bevisst å ha lagt inn denne feilen for ikke å virke så suveren. Han sørger også for å presentere løsningen såpass tidlig at det blir plass til en skikkelig actionthriller helt til slutt. Det er som han vil si: Se, jeg kan dette også. Og visst kan han. De siste scenene er klare for opptak til film eller fjernsynsserie. Det er bare å ringe til Bjørn Sundqvist. Det er bak konstruksjonens blendverk du ser at Jo Nesbø ennå har muligheter til forbedring. Hvis han våger å gi personene sine mer av et indre liv og gjør dem mer kompliserte og uforutsigbare, trenger han ikke bygge fullt så mange lag på handlingen. Men det blir litt som å kritisere Rosenborg for ikke å være enda mer overlegne enn de alt er.