Den stilige kreft-komedien

"50/50": Amerikansk dramakomedie. 2011. 1 time, 40 minutter. 11 år. Regi: Jonathan Levine. Med: Joseph Gordon-Levitt, Seth Rogen, Anna Kendrisk, Bryce Dallas Howard, Anjelica Huston.

Du skal være ganske sur på verden og hans tilhengere for ikke å bli hjelpeløst rørt av en vellaga kreftfilm. Det er med sykdom som med hester i krigen (War horse). Du ser at filmskaperen er en ubønnhørlig manipulator som får hesten til å kikke deg så zoologisk korrekt inn i sjela at han likner en endorfinskadd Grand Prix-deltaker og det er rett før han hojer ”for et herlig publikum”. Men når de flinke gjør sånt, da er det forløsende, filmantropisk korrekt som en Mandela-hyllest, og du gir deg. Ja, hest, tårene mine triller. Jeg skal aldri spise pølser mer.

”50/50” har egentlig laga sin egen motbakke. Han heter Seth Rogen og deltar lojalt i amerikansk film som en velbrukt hemorroide-vits for at de med mellomfag i snurpemunn skal føle seg akutt uvel. I denne filmen spiller Rogen egosentrisk kamerat til den hederlige gutten som får kreft i ryggraden (”ja, jeg har ligget på feil madrass”). Rogen er han som bruker vennens sykdom som sjekketriks på bar, og det er nesten helt umulig å like de scenene han er med i.

Som om ikke en seksualkyniker i sykestua var nok, dukker den stadig vekk uheldige Bryce Dallas Howard opp og spiller tomhjerna, ufølsom og klønete malerinne-britney med et refleksjonsnivå som strever for å nå opp til ungdomskomediene på Disney-kanalene. Dessuten er Anjelica Huston nydelig som mor, også hun en fontene av meg selv-følelser: ”Hvorfor lar du meg ikke få gjøre noe for deg?”, som om det er en innarbeida foreldrerett at mor skal bli hovedpersonen når unger blir sjuke. Det er ikke lett å få kreft, for da begynner virkelig folk i omgivelsene å tenke på seg sjøl.

Jeg reagerte nok ganske negativt på den  ufølsomme utleverings-humoren til å begynne med. Vi bor i Norge der apotekene er de egentlige gudshus, og man kan si hva man vil om nordmenn, men når de nærmeste blir sjuke, er de som oftest morteresisk selvoppofrende og taktisk tilbakeholdne. Den amerikanske filmen virket taktløs og forskrudd. Men den virker. Etter hvert virker den veldig.

Joseph Gordon-Levitt er en lun skuespiller. Han er ikke stivna som Ryan Gosling, han er ikke utfrika som en moserøyker slik Nicolas Cage var på sitt beste. Joseph G-L er kontrollert og lur. Han spiller rollen som radiomannen og hans mutasjon i kromoson 17 med eksakt beskjedenhet. Som en Woody Allen uten ekshibisjonist-galskapen gir han troverdighet og humor til det undrende, anstendige mennesket som opplever at den dødssyke blir behandla helt annerledes enn man skulle tro. Det er nå jeg skal nevne hans kvinnelige tvillingsjel Anna Kendrick (”Up in the air”), som spiller pasient-terapeut med velgjørende klønethet og empati. Det finnes ikke noe mer betagende (haha, det ordet har dere ikke lest på lenge) enn alvorlige og klomsete jenter. På film.

For det er nå vi nærmer oss slutten av filmen og den nesten umulige kreftoperasjonen, der det bare er femti prosent sjanse for å overleve. Da har filmen nesten umerkelig klart å snu stemningen, og du kan kjenne tennene til venterom-gnageren i magesekken. Jeg røper ingen ting.

Men jeg kan si unnskyld for alt det stygge jeg har skrevet om Seth Rogen de siste åra. Her er han veldig bra.

Følg meg på Twitter: @arilabra