Et Frankrike å elske
Noe så sjeldent som en velgjørende fransk film - men så handler den altså fra Provence rundt første verdenskrig, historien er skrev av Pagnol - og Daniel Auteuil spiller hovedrollen som den strenge far.
AV: arild abrahamsen
Publisert:
Oppdatert:
1
2
3
4
5
6
Brønngraverens datter (La fille du puisatier): Fransk romantisk drama. 2011. 1 time, 43 minutter. 11 år. Regi: Daniel Auteuil. Med: Daniel Auteuil, Astrid Berges-Frisbey, Kad Merad, Nicolas Duvauchelle.
Det finnes et Frankrike som man ennå kan elske. For dere som husker "Jean de Florette", er den solsvidde provinsromantikken "Brønngraverens datter" som å komme hjem til de virkelige gallernes hederlige strev, nevrotiske ære og svette hormonstyr. Daniel Auteuil har regissert filmatiseringen av Marcel Pagnols roman, for som skuespiller har han antakelig lengtet tilbake til de røffe idyllene i Provence. Den franske landsbygda har ikke Toscanas frodige skjønnhet, for det ser ut som om Gud gikk gjennom jordsmonnet med trekkpapir. Men frodigheten finnes i folka, og saftigheten i Pagnols replikker.
"Brønngraverens datter" er en film om kjærlighet, ære og familie i Provence akkurat da første verdenskrig driver og bryter ut. Den overjordisk dydige brønndattera Astrid Berges-Frisbey har nettopp truffet den rike handelsmannens sønn og hikstet over hans snoksleipe forførertriks, og fordi også spurvehjerter banker og fordi også pappas gullunger kan bli ramma av lengtende livmor, lar hun seg besvangre under et tre ved parkert motorsykkel.
Og den unge kynikeren blir også rammet av guddommelig ømhet, men siden skuddet i Sarajevo ikke kom fra Amor og siden rikmannskjeringer er slemme og intrigante, blir Patricia en enslig mor som må jages fra heimen av en sorgtynget, æretvunget far uten hustru.
Daniel Auteuil spiller og regisserer med en stødig bondelagshånd, samtidig som filmen flørter med oss på skillingsvise-vis. Den franske skuespilleren er smertet, men prinsippfast som en liten de Gaulle-stubbe i småskauen, og det er en av de rollene du kommer til å huske lenge. Berges-Frisbey som la fille perdue ser så sart ut at hun ville brekke hvis en humle satte seg på venstre skulder, og hun har gjennomsiktig søndagshud som en nyplukka kylling.
Det er deilig å se på. Det er engasjerende på en velsigna enkel måte. Og det er en god historie fra den gang også europeeres slitsomme ære ramma de arme døtrene.
Følg meg på Twitter: @arilabra
Kommentarer