Fantastisk Sven Nordin!

"Sønner av Norge": Norsk dramakomedie. 2011. 1 time, 27 minutter. 15 år. Regi: Jens Lien. Med: Sven Nordin, Åsmund Høeg, Sonja Richter, Johnny Rotten.

"Sønner av Norge" er overraskelsens film. Sven Nordins karikerte syttitalls-pappa forlater gradvis den åpenbare fiksjonen og blir til en virkelig fyr. Det har noe med øynene å gjøre: Midt inne i det opprørske Ginger Baker-skjegget og over de asketiske kinnene ser to lidenskapelig intelligente øyne mot oss. Det gjør en forskjell. Pappaen til 12-åringen Nikolaj er et forstandig menneske og et anstendig menneske. Nordin gjør sitt livs rolle.

Pappaen til Nikolaj er samfunnsrefser, kommunist og livsstil-improvisator, han er en litt mer enn vanlig typisk eksentriker som har bananer i juletreet (Nietzsche: Vi er aper og har ikke noe å skamme oss over). Sønnen hans har bølgende jentehår, men i et solid farvel til langhåra radikalisme i 1979 klipper han seg pønkerstygt og stikker sikkerhetsnål gjennom kinnet. Han velger anarkiet. Han løper over gravsteinene og roper "No future!", som faktisk er en vakker-ironisk avsløring av nihilismens problem: Mennesket avgjør ikke om det kommer en fremtid. Fremtid kommer av seg selv.

Dessuten er opprør mot en opprører egentlig umulig, og pappa ser gledesstrålende pønken som en videreføring av dadaismen, han omfavner sønnens protester mot at mor er død og pappa er gal. Nikolaj tilhører den fortvila generasjonen som alltid måtte leve med at den aldri kunne bli kulere enn foreldrene  uten at den verva seg til nynazismen, og det kunne syttitallsunge med sin fine oppdragelse.

Det er mye stilig her. Filmen er en lattermild utlevering av den visjonæres egosentriske vennlighets-univers, der snillheten skjuler en dypt følt og rørende selvopptatthet. "Sønner av Norge" er dessuten en film om den fantastiske pønken, og den er en nydelig skildring av en gutt som mister mor si og ikke en gang kan sørge, for pappa er verdensmester i sorg også.

Halve handlingen forteller om sommerferien i nudistleiren, om ølflaska i rektors skalle og om pønkerbandet som må finne seg i at en gammal hippie spiller trommer. Det er deilig beskrevet, både fordi skikkelsene er genuint og troverdig rørende og fordi filmen både viser det vakre og umulige ved å leve utenfor samfunnet. Vi er knytta sammen av følelser og forsyn, og det nytter egentlig ikke med ideer. Ideologiene blir små og tjafsete i møtet med den uutryddelige,  småborgerlige familie.

Sven Nordin gjør en av de sterkeste filmrollene i Norge noensinne. Åsmund Høeg som Nikolaj er fantastisk, Sonja Richter som dansk mamme er angelisk overskuende som en sengekant-kerub.

Følg meg på Twitter: @arilabra