Fra avisens indre panikk

The New York Times er en stabbestein. Når papiravisa rokkes, får folk en følelse av at pyramidene revner. Evnen til panikk og voldsomme spådommer oppstår i sånne tilfeller.

1 2 3 4 5 6

"Page one: Inside the New York Times": Amerikansk dokumentar. 2011. 1 time, 32 minutter. Alle. Regi: Andrew Rossi.

Om denne dokumentarfilmen skal jeg ikke si mye. Det er ikke akkurat "Alle presidentens menn", men like fullt fascinerende å følge den antatte tankegangen til journalister og ledelse i New York Times. Avisen var en gang i tida et slags symbol for at tiden ennå fantes og at USA var det mest storarta i verden.

Men så kom nettformidlinga av nyheter, både den som mediehusene sjøl sto for og den som fantes i blogger og nettsider og Twitter-meldinger. De refuserte skribentene, de arbeidsledige filosofene, voldemortene og galningene overtok så stor del av formidlingsbildet at en solid papir-institusjon som NYT led voldsomt under konkurransen. De burde følt det slik biskopene antakelig gjør når de leser om Snåsamannen, men amerikanere tror at alt er uunngåelig, og denne filmen tyder på at også journalister er fatalister.

Ingen nevner at det aldri ville blitt et Watergate med en gjeng bloggere og Wikileaks, ingen sier at det er forskjell på når Trine Grung ringer og når det er Bernstein eller Woodward. No disrespect.

Filmen er fascinerende, og norske journalister bør merke seg at nyorkere ikke noterer med kulepenn på blokkark, men skriver rett ned på pc.

Les også

Kommentarer

Debatten vil bli moderert i ettertid

Relaterte bilder

Innsida av The New York Times med rød stairway to heaven. Men kanskje ikke.