Nokas-filmen er et lite mirakel

Om Nokas-filmen sa jeg på forhånd at den driden skal jeg aldri se, for det går ikke an å lage en anstendig film om et autentisk ran som kostet en politimann livet. Ikke i Stavanger. Vi er ikke kynikere. Vi er ikke moderne mennesker.

Men regissøren Erik Skjoldbjærg hever seg opp på Bent Hamers nivå, og «Nokas» er blitt en film som formulerer verdens meningsløshet med enkle understatements som er i slekt med den lakoniske sivilisasjons-utsletteren «Salmer fra kjøkkenet».

Det er nesten for godt til å være sant. Skjoldbjærg har muligens valgt den lidenskapsløse formen for imitert autentisitet fordi han var redd for å bli lynsja i Stavanger det øyeblikket filmen ble overfladisk spennende. Tvangen har i så fall gitt ham virkemidler som han behersker oppimot det perfekte.

All den nesten beckettske kjadringa og detalj-droppinga lager nemlig rom for små øyeblikk av visjonær poesi, og disse utypiske scenene gir filmen et behendig dytt i retning surrealistisk komedie samtidig som sakligheten holder den tilbake. Mmertefull komikk fortsetter i seerens hode uten at den egentlig er til stede på skjermen.

Scenen med politimannen i brun jakke som kaster seg på sykkelen fordi bilene er innesperra, og som tråkker svettende ned mot byen, er som en rørende helteskildring samtidig som den inneholder politiaksjonens grusomme, burleske humor. For da den ubevæpna mannen kommer fram til sentrum, blir han bare lagt i bakken og tatt som gissel av en raner.

Raneren på Obstfelder-hjørnet er også underformulert, men det følger en ubestemmelig uro med ham, som om et rabisdyr ser på deg fra en mørk krok i rommet. Jeg syns jeg må understreke at dette gjelder filmens raner, ikke virkelighetens. Virkeligheten er ikke mer til stede i denne filmen enn i andre – annet enn som utgangspunktet for en usedvanlig poengtert stilisme.

Scenen der en av politimennene løper forbi Hennes & Mauritz-hjørnet mens han skyter vilt mot en ranerbil som ikke vil starte, er også en av de beste jeg har sett i norsk film. Du tror ikke det du ser. Mannen er åpenbart en unorsk helt. Han kan ikke se på at karikerte filmklovner med automatvåpen overtar makta i byen hans, og som en western-sheriff gjør han det eneste naturlige: Han skyter igjen. Han løper ubeskytta mot de svartkledde med automatvåpnene, og ingen treffer ham, som om Don Quijotes etterkommere er beskytta av høyere makter.

La meg også nevne klasse-eksemplet som filmskolene burde legge rett inn i pensum:

Scenen der en politimann blir skutt, er så bra at du nesten ikke merker det. Kameraet er plassert inne i bussen bak politibilen. Der står det stille. Politi kommer løpende mot bilen. Du hører ikke hva noen sier. De uttrykker ikke noe, jager bare bort folk. Så kommer ambulansen og det blir lagt tepper over bilvinduene. Kameraet står stille, som en lamslått tilskuer som ikke tør bevege på seg, både av skrekk og av alvor. Scenen er uten sentimentalitet, uten drama, uten pådytta meningsfylthet, for den forteller deg ikke hva du skal føle. Og sånn er «Nokas». Filmen er fri for føleri, den er fri for misjonering – og følgelig skaper den tanker i stedet for å sperre dem inne i sentimentalitet. En norsk film uten sentimentalitet er egentlig like utenkelig som en dansk kafé uten bayer. Men her er den.

Jeg gjentar: Dette er film. Det er ikke virkelighet. Og filmen handler om den burleske harry-humoren som oppstår når uintelligente menn med våpen og uforbedte politimyndigheter tørner sammen i verdens mest naive by. Den brennende lastebilen i utkjørselen fra politikammeret sperrer virkelig for en effektiv aksjon i tjue minutter, for verken brannvesenet eller politiet finner nøkkelen til den ekstra porten. Lastebilen flammer fortsatt etter tjue minutter på tross av at den står femten meter fra brannstasjonen. Mer silkehumor: De overdådig utstyrte ransmennene bruker et hav av tid på å denge løs på et vindu som ikke lar seg knuse mens de Nokas-ansatte som egentlig skulle bli gisler, har god tid til å strømme ut i gatene og befri seg. Der ute står det to store gutter i kjeledresser og har fått beskjed om å klappe advarende på våpnene sine hvis politiet kommer. Inne i bakgården skyter kollegene deres desperat mot de umedgjørlige vinduene, og langs Domkirkeplassen vandrer folk uforstyrrelig til jobb. Det er en rørende skildring av uskyld og ubehjelpelighet.

Da det var krig i Stavanger, gikk folk til byen for å kikke på bombinga. I Nokas-filmen ser du mennesker som lever så trygt at de tror alle avvik er en øvelse, og de spaserer uforstyrrelig rundt mens politi og ranere har en skikkelig shoot-out midt i byen.

Det er en fantastisk skildring av sunne sinn og minimal kriseforståelse.

Kronologien i «Nokas» er som en verfremdungs-effekt. Handlingen skvetter fram og tilbake mellom forskjellige tidsplan, og det gir en rar følelse av at du befinner deg i en tid som ikke går. Det oppstår en slags Nokas-tid, en egen, sær seinhet som gjenspeiler den uvirkeligheten folk snakker om når de sier at tiden sto stille.

Skuespillerne er hensiktsmessige. Den amatørmessige småpraten er viktig for opplevelsen av galskap og urimelighet. Det er ingen som anstrenger seg for å virke flinke i denne filmen. De er til stede som små flak av skjebne og tilfeldighet. Jeg kommer aldri til å glemme han som spiller bussjåføren i Kongsgata. Jeg kommer aldri til å glemme han som løper med revolveren.

Følg meg på Twitter: @arilabra