Stilig engelsk nevrose-krim

Thorne: Britisk TV-film. 2010. 2 timer. 15 år. Regi: Stephen Hopkins. Med: David Morrissey, Natascha McElhone, Eddie Marsan, Phil Hendricks.

Mangelen på engasjerende filmkrim er av og til så prekær at til og med de psykiatriske briter føles velkomne. Engelsk TV-krim pleier å fortone seg mer egosentrisk enn zenbuddhist-seminarer om selvrealisering uten salt og svinekjøtt. De handler ikke ofte om forbryteren, ettersom detektiven har et så formørket sinn og en så forstemmende oppvekst at man egentlig følger med i handlingen for at han eller hun ikke skal føle seg avvist.

Det er OK. Trening til empati er en fin ting.

Også «Thorne» er et slags djupdøkk i Nav-sørpa, men David Morrissey overbeviser så sterkt som halvpsykotisk yrkesvegrer at burgerkokken på 7 Eleven kunne ha diagnostisert ham uten å bomme. Du kan se at mannen ikke er helt i orden. Muttere detter fra hårfestet, og det skrangler i maskinskruene.

Men Morrissey er solid. Han er sær, men betryggende og ubøyelig som Regjeringens Gisle Flink, og han etterforsker med et psykosomatisk alvor som er nødt til å irritere noen.

Handlingen i den to timer lange TV-filmen forteller om en legekyndig seriemorder som fanger kvinner og forsøker å holde dem i koma. Dør de, hiver han dem. I følge seriemorder-vedtektene skal sånne folk ha et sjukt forhold til en bestemt etterforsker, og de skal være så flinke til å lure politiet at Stasi ikke .. æh, nei, den er brukt før.

Hvis vi ser bort fra at den ellers munkemørke politimannen Thorne engasjerer seg i oppvåkningslegen McElhone, beveger handlingen seg med sein, dyster troverdighet. Den henfaller selvsagt til pjattete sosialrealisme underveis, men ikke så mye at vi varsler VGNett.

Nå skal jeg røpe at Thorne har en hemmelighet fra fortida, for dere gjetter den ikke likevel. Jeg skal også røpe at den krøllete CSI-mannen med ørering er en elokvent homofil, for heterofile briter kan ikke uttrykke seg, kfr. Oscar Wilde.

Skuespillerne er rutinerte på samme måten som når takpanner klarer ligge helt stille fordi de ikke improviserer. Det er behagelig, gjenkjennelig og nasjonalt beroligende i en tid da det urolige England er på vei ut av EU og Skottland er på vei ut av England.

Følg meg på Twitter: @arilabra