von Triers fornemmelse for død

"Melancholia": Dansk science fiction drama. 2011. 2 timer, 10 minutter. 15 år. Regi: Lars von Trier. Med: Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Kiefer Sutherland, Alexander Skarsgård, Charlotte Rampling.

Lars von Trier er verdens eneste danske med sjel. I bayer-baconets Lille-Tyskland har det vokst opp en slags raddis-sønn som er redd for alt. Det var ikke koketteri det året han ikke kom til filmfestival i Cannes fordi han verken turde ta fly eller tog eller kjøre bil. Von Trier er en helt ekte nevrotiker. Han kan finne på å si at han er nazist fordi han får klaustrofobi ved tanken på at det sier man ikke.

Nevrotikere lytter til Universet, og de ser på spøkelsene langs veien. De føler når planetene sirkler rundt solen, og de kan fornemme sin egen død. Kirsten Dunst spiller den over-vaktsomme, profetiske Justine i "Melancholia". Det er en komplisert rolle, for Dunst gifter seg motvillig inn i et borgerskap der alle vil bruke henne til noe og der hun nekter å bli brukt. Justine er også navnet på romanheltinnen til markien av Sade som på Napoleons tid skildret kvinnens fortvilede leting etter dyd og skjønnhet - mens hun blir misbrukt over alt hvor hun kommer.

Dunst gjør en diger, uforglemmelig rolle. Øynene ser brukte og trøtte ut som hos et søvnløst barn, og kroppen siger sammen i motvilje og resignasjon. Når den mystiske planeten Melancholia nærmer seg på himmelen som en hyllest til Mummi-boka "Kometen kommer", da legger hun seg naken i naturen og tar i mot. Hun vet det nøyaktige tallet på bønner i glasset, og hun vet at det eneste livet i Universet finnes på Jorden. "Jorden er ond, og vi trenger ikke sørge over den," sier Justine. "Ingen vil savne den." Hun velger døden framfor skjenselen.

Filmen starter med en stilisert, malerisk framstilling av undergang, i gjennomført sakte film, for skjebne forstørrer sekunder. Fugler faller. Hesten segner. Det lyser av brudens fingre. Jorden sprekker som en appelsin og blir borte for alltid.

Mesteparten av handlingen er lagt til en myldrende von Trier-versjon av Thomas Vinterbergs "Festen" (1998), som representerte en plagsom fortsettelse av Panduros vittige opprørsroman "Rænd mig i traditionerne" fra 1950-tallet. Skildringen av de rikes ekle feiring er ikke storarta her heller, men de to kvinnerollene gjør filmen til en særegen opplevelse av sårbarhet og naturfølelse. Kvinnene har von Triers fornemmelse for død. Det er de som sitter med barnet i et urtelt da Melancholia omsider treffer oss.

Følg meg på Twitter: @arilabra