Årets beste film allerede?

Danske Susanne Bier har tatt ett eller annet med seg til USA som er litt Lasse Hallström («Mitt liv som hund»), men samtidig følelsesmessig åpnende som en heftig hypnose eller sensitivitets-terapi. Dette går inn i de stedene som ikke engang fastlegene har adgang til.

Det skyldes en virkelig sta og kompromissløs tro på at gamle klisjeer kan skape helt nye ting. Det skyldes dessuten skuespilleren Benicio del Toro, som uten å gjøre noe vesen av det er så full av ting og så uttrykksfull med ting at han antakelig ikke er en mann, men en nasjon. Del Toros rolle i «Things we lost in the fire» er en amerikansk nasjonalskatt. Hvis du syns du ser noe helt spesielt, så er det ikke fordi du har tårer i øynene. Du ser en mann som kan fortelle mange ting samtidig med en så intelligent varme og ærlighet at du slutter å puste.

I tillegg er Halle Berry så god at jeg nesten ikke tror på det. I tillegg til det igjen klarer skandinaven Bier å gi også alle de andre menneskene den vesentligheten de har krav på. Ålreite og bevaringsverdige. Aksepter det gode.

Egentlig hater jeg filmer som starter med at en familie med små barn sitter og gråter fordi pappa er død. Men i et irrasjonelt, men logisk forsøk på å komme den døde ektemannen nærmere inviterer Berry hans narkomane venn til å bo i garasjen. Det skulle ha gått dårlig. Illevarslende musikk, gjenkjennelig nærbilde-føleri og andre kjente uvaner dukket opp som gamle uvenner. Men jøje meg, etter hvert ble Biers evner til usjenert menneskelighet så voldsom og overmannende at jeg ble forvandla til den ydmyke, våte flekken på kinosetet.

Budskapet er kanskje ikke det mest oppsiktsvekkende i verden, men fortellerformen har den sjeldne evnen at den gir deg rødfarge i hjertet og flo sjø.