Bankreformator med rått dametekke

Owen er framleis en så freudiansk gave til kvinnene at han burde hatt slør-tvang også i politiet. Eksil-briten med feberblikket jobber faktisk sammen med Naomi Watts på statsadvokatens kontor i New York. Før de tar Manhattan, kaster de seg over Berlin, men der blir den utegående kollegaen tatt med forbipasserende blåsyre etter Sovjet-modellen. Og så farter denne freidige konspirasjonsfilmenes vårløsning av gårde til Milano og Sveits. Før Stasi-Armin legger grunnen for en sju hekkans shootout i Guggenheim, der hylende turister og vanlige katalognerder får være med på årets performance. Taktekking med dansk banksjef i Istanbul står også på den omfattende reiseruta, og underholdningsverdien er dobbeltsidig. Owen bærer despo-frakk og vigilanteblikk, og verden viser seg fra sin beste side: Lange italienske viker veksler med korridor-funkis og styrebord, der dressene planlegger å underlegge seg verden ved å eie dens gjeld. Naomi Watts har fått langt nedfallshår og likner en barneminister, men hun blir angora-veik og vaskeuekte i det merkantile macho-kjøret. Ei slags Venus i Milo; må ikke sentrifugeres.

Handlingen er finurlig i disse bankhater-tider.

Den amerikanske statsadvokaten etterforsker en Luxembourg-bank med sveitser-struktur: I sine dype hull skjuler den kriminell styringsgrådighet, og egentlig er den ikke ute etter at folk skal betale gjelda si, bare at de skal være avhengige av banken. Sånn går det til at også en filantropisk italiensk statsminister-kandidat havner i kikkertsiktet til Frans av Assassin. Tillitsnivået i filmen likner til forveksling på den gangen da trulsene i Den norske Bank travgikk i departementene, så gjenkjennelsen er berusende.

Men det er først og fremst Owens film. Handlingen veksler mellom BI-paranoia og fortaus-action, og den plutonium-fyrte superbriten er mandig på den måten som ikke nødvendigvis appellerer til Alexander Rybak-fansen.

Sannsynlig? Finn én sannsynlig ting i verden det siste året!