Bella Italia! Og ellers.

Det er nok Italia som har hovedrollen i «Brev til Julie», for selve historien sleper litt rundt på klisne honningføtter. Det gjør ikke mye, for vi tåler utholdende romantikk ganske ofte. Men historien blir litt tantete og vag. Det skyldes først og fremst Vanessa Redgraves skikkelse Claire. Hun skal spille en kvinne som for 50 år siden forlot sin unge kjæreste i Toscana, men hun skrev et brev til Julies steinvegg i Verona. Det brevet svarer ekornjenta Amanda Seyfried på da hun er på ferie med uinteressert kjæreste. Dermed kommer Vanessa reisende fra London med litt tverr, ung sønnesønn.

De har gjort henne vever og veik som en olding; det er som om Claire er en spindelvev-skulptur som man må være forsiktig med, et klokt, men svaiende inkontinens-fenomen som må ligge ned hvis hun har gått fra bilen til hotelldøra. Damer i hennes alder sykler Birkebeineren i regntøy. Den rare rollen fører til at Redgrave har ingen ting å spille på: Hun blir halt rundt på landet som en antikvarisk hesjestaur.

Film-regissører har en fryktelig oppfatning av kvinner.

Den unge australieren Christopher Egan spiller barnebarnet, og han er også konturløs og famlende, som om han befinner seg i et eventyr han ikke tror på. Som vanlig er Gael García Bernal forferdelig og ser ut som en av disse latinamerikanske fotballspillerne som skriker på mamma og holder på ankelen hvis de detter i graset. Det gjør ikke så mye. Seyfried er småsøt for dem begge og forsøker så godt hun kan å lage sånne ansiktsuttrykk som folk har når det egentlig ikke skjer noe. Skuespillere som skal uttrykke nøyaktig det samme i 100 minutter, sliter ofte.

Men Italia. O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Gå og nyt.

Følg meg på Twitter: @arilabra