Berre ein hund

I det hemma vigilante-dramaet «Red» spiller Brian Cox en landsens butikkeier med et zombie-stavrende besvær som om han skulle vært en nyvekket Tut-ankh-Amon fra skjenda indianergrav. En Vietnam-veteran på 63 år burde egentlig ha stoff i seg til et rettferdig Rambo-sinne da hengslete psykopatgutter fra korrupt nyrikinge-heim skyter den 14 år gamle bikkja hans. Men denne historien vil ikke ha det sånn. Den vil at vi skal plages med en hederskar som søker rettferdighet på alle de fine, anstendige måtene og forblir en politisk korrekt nabo også da skjebnen fører ham inn i en av filmhistoriens mest usannsynlige shoot-outs. Denne mannen er så storarta at du kan dele ham ut i tablettform, og så vil banksjefene levere tilbake bonusene sine og folk begynner å lytte til Kurer Reiseradio på fritida. Så bra er han.

Filmen kunne vært et drama om en stille major som omsider fikk nok og tok skikkelig igjen. Men nei. Så kunne den vært en film om at man skal la døde hunder ligge, for rettferdighet fører bare til at volden trapper seg sjøl opp i Bagdad. Men den gjør ikke det heller, for den såra bikkjemannen tar ikke egentlig igjen, han bare ber noen si unnskyld. Så kanskje er det en film om at ingenting nytter noe sted noensinne, og egentlig burde vi alle holde kjeft innendørs og spise biodynamisk hermetikk i peislyset. Det er nok dessverre det nærmeste jeg kommer et budskap.

Filmer om voldsom, urettferdig ondskap har nesten alltid den ulempen at de konstruerer menneskelige monstre som vi ikke kjenner igjen. I «Red» skjer det nesten ikke en eneste troverdig ting. Det er lite.