Cowboy-hekkan i Saudi-Arabia

Et stykke av gårde i den oppheta handlinga i Riyadh, sier FBIs sjefetterforsker Jamie Foxx til den saudi-arabiske fyrsten: «Jeg vet at amerikanere ikke er perfekte. Men dette kan vi.» Han mener åsteds-etterforskning. FBI-mannen kunne ha lagt til: «Og vi er best i verden på meningsløse actionfilmer.»
«The kingdom» har en av de sleipeste begynnelsene jeg har sett i en handlingsorientert film: Ved filmklipp og tekst forteller regissør Peter Berg historien om vennskapet mellom Saudi-Arabia og USA - omtrent fra 1938 til i dag. Følelsen av historisk årvåkenhet gir filmen akademisk skyv og en nesten forræderisk troverdighet, som om en UiS-professor kommer inn i salen og sier «og i dag skal vi se 'Hakke Hakkespett kommer tilbake». Man retter seg i ryggen og bestemmer seg for å følge skikkelig med. Jaha. Hakkespett, ja. Metafor? Tilbake, ja. Hm. Den relativistiske handlingssirkelen. Filmen starter med familiemannen og FBI-leoparden Jamie Foxx hjemme i USA. Foxx er blitt en skikkelig Denzel og kan bære en film på én arm helt alene dersom noen gir ham skikkelige adrenalinscener og ikke kler ham opp i smoking og andre underlige personligheter.

Så får vi se at terrorister dreper et hundretall amerikanske sivilister under en baseballkamp for barn i Riyadh. FBI-folk i hjemlandet blir så forbanna at de trikser seg forbi UD og inn i den saudi-arabiske hovedstaden for å etterforske. Fire stykker. Fem dager. Der treffer de den lokale politisjefen Ashraf Barhorn, som maser fælt og gjør seg vanskelig på den muslimske måten inntil han ser lyset og blir amerikanskere enn Jesse James på en edru dag.

Fremdeles vil enkelte lettrørte tro at de ser en film om kulturkollisjoner og anspenthet mellom religioner og oljemakter.

Amerikanerne finner alle slags ting i røbbelet, og etter hvert kommer filmen så langt at vi nærmer oss en pågripelse. Da skrur handlingen på volum 11. Jamie sjarmerer den ungdommelige fyrsten slik at FBI-eliten får vide fullmakter, og før noen rekker å bli tissetrengt, eksploderer filmen i et kaotisk cowboyhekkan som varer omtrent til det er slutt. Fotografen har hittil flakka rundt med bildene som en trent epileptiker-hater. Da skytinga starter, slår bloddopinga hans virkelig inn, og hvis du hadde omgangssjuke for to dager siden, vil bildene gjøre terror-ting med balanse-evnen. Men spennende er det. Grassat, intuitivt, gjenkjennelig spennende. Som mannen sa: Dette er vi gode til.

Jennifer Garners slagsmål med en fysisk svært holdbar araber-gigant kommer til å bli snakket om etterpå; den scenen er en slags sesong-rekord i visuell forføringskunst.

La meg også si at Peter Berg kliner setersmør på begge sidene av kanelkringla da filmen nærmer seg slutten, så rap mens du kan. Og se den på tom mage.