DEN stilige julefilmen!

Arthurs julegaverace (Arthur Christmas)

Amerikansk animasjonskomedie. 2011. 1 time, 37 minutter. 7 år. Regi: Sarah Smith. Med stemmene til James McAvoy, Jim Broadbent, Bill Nighy. Gode norske stemmer.

Dette er en av de beste julenisse-filmene gjennom tidene, og dessuten en av de vittigste animasjonene. Ta med familien, ta med katten og postbudet. Dette blir dere oppkvikka av.

Det starter med en nydelig fiksjon som på en måte tar den paradoksale julemagien til vår rasjonelle tid: Den tekniske forklaringen på at julenissen kan levere 2 milliarder gaver på én natt er et romskip av spielbergske dimensjoner. Det simulerer nattehimmel og slipper ned spesialstyrke-alver samt en fortumla frontnisse som likner en småfull oberst. Alvene har strømpefyllingspistoler.

Nissens eldstesønn Stig styrer fra Nordpolen operasjonssenter, hvitt og umagisk som et moderne kontorlandskap. Der jobber nissens andre sønn Arthur i posten, for han er ei romantisk kløne. Det er ikke plass til romantikere i julen.

Tok dere den? Gjett hva som skjer.

Familien representeres også ved en gammelnisse som kunne vært finsk zombie og har enhorna eldrerein med slikkekrage. Nissen er en sjølfornøyd 70-åring som mener at julenisse er verdens beste jobb, sjøl om det er statsminister i Italia. Arthur er håpløs. "Dette er Nordpolen. Lukk dørene etter deg, Arthur!"

Arthur er imidlertid en skjønn tenåring. Han har grønn genser fra åttitallets Benetton-dominans (Cosby hadde en sånn), og da det viser seg at Stigs perfekte operasjon har glemt den lille jenta Gwen i Cornwall, da er det han som er julekorporasjonens samvittighet. Anført av oppildna gammelnisse farer et paradoksalt følge av gårde i den utslitte mahogni-vogna, trukket av reinsdyr som antakelig skulle vært pelskrager for lenge siden. Der flyr de. Ta av deg 3D-brillene når Nordlyset kommer og tygg muskatnøtt! Wow! Did you see them colours?

Jeg skal ikke spolere det for dere. Reserve-teamet i veteranvogna utretter utrolige snedigheter sammen med en fanatisk innpakningsalv. Men jeg er bare nødt til å røpe at det  nesten blir for stilig når uheldig bestøva villdyr svever over Serengeti.

Det skal være litt sentimentalitet i sånne filmer, men manusforfatterne klarer å muntre seg gjennom sutrekrattet og kommer ut på den andre sida med en minneverdig julefilm og uklanderlig humør. Still i kø.

Følg meg på Twitter: @arilabra