Da Diana Ross mistet sjela si. Ikke!

Lydmessig er «Dreamgirls» en vanskelig utfordring, og det er nærliggende å be om litt mer ørevoks.

Etter mer enn to timer med amerikanske underholdningsklær fra 1960-tallet, blir dette også dagen da du ønsker deg øyekatarr.

Musikalen handler egentlig om at Diana Ross ble et hovedverktøy for ødeleggelsene av den afro-amerikanske musikk-sjela. Det var hun som fjerna hylinga fra r&b-musikken og omgjorde mange begeistra søstervræl til glossglitrende, hvit disko. Men det var selvsagt en manns skyld, og Jamie Foxx spiller den andre svarte skurken i moderne biografi-liknende film. Den første var Laurence Fishburne i «What's love got to do with it?» i 1993. Foxx slår ikke, men han bleker altså den svarte sjela og gjør gruppen Dreamgirls (les The Supremes, men slett ikke, for podusentene benekter at likheter med virkeligheten eksisterer) til en vanvittig, steinrik suksess, den idioten. Men, sånn det er med folk: Når jentene er blitt rike og berømte, oppdager de behovet for å være sanne og ekte og svarte. Så da er det bye bye blackbird, for å holde oss til det sangbare.

Filmen er bygd på en Broadway-musikal, og det betyr to nerveslitende ting: For det første blandes sang og dialog sånn at folka i utvalgte sentimenter står og synger suppete sannheter til hverandre - og dessuten tar den med hele sangnumrene i stedet for smakebiter, som det ville vært i et drama. Dessuten sprer filmen oppmerksomheten søsterlig, sånn at handlingen aldri blir noen handling, men deiser rundt i utvalgte tablåer. Det er langvarig, det er rotete og det er kjedelig.

Jamie Foxx er ubevegelig uinteressant som Curtis Taylor, Beyoncé Knowles spiller ikke egentlig film som Deena Jones, Eddie Murphy ser ut som ei buktalerdokke. Den nye funnet skal være Jennifer Hudson, og hun spiller fargerik TV-sitcom for seg sjøl og kan skrike rusta ut av ei lydpotte.