Dabbefugler i Sallans dal

"Happy feet 2" er en paradoksal tittel på denne oppfølgeren om de musikalske pingvinenes litt TV2-aktige danseliv i isødet.

Ikke bare later de til å ha sekteriske adferdsmønstre som gir deg den urolige Sarons Dal-fornemmelsen av gospelglad ensformighet. Så vidt jeg kan huske var de i den forrige filmen uniformt opptatt av synging, og så kom det en stepper. Denne gang er det sånn at alle dabber taktfast som tregolv-avhengige irer. Men Erik kan ikke.

Det er selvsagt synd, men faktisk av de små ting. For meteorologiens tabloid-sallan flytter isfjell sånn at alle stenges inne. Og ikke bare det: Dyrelivet fortoner seg som en konstant og logisk dødsangst-orgie. Sentralt i denne ubarmhjertige skildringen av håpløshet står de to løgnas-krillene som ganske enkelt kommer til å bli spist fordi krill bare er mat. De er totally ferka.

Handlingen er springende og syngende, men det opptrer en husflidsjaman, og det dukker opp en lundefugl og gir små keiser-pingvinger den ideen at de skal fly.

Filmen er tillatt for alle, men jeg ville ikke ha tatt med de minste.