Dansk medlidenhets-porno

Dansker har utrettet mye teit med sub-samfunnslig kloakk-poesi. De har også laget noen fine, menneskelige filmer. Også de fine filmene ble man litt drittlei av, på en defensiv, resignert «Er det virkelig sånn?»-måte som verken bringer folk framover i livet eller i intellektuell eller følelsesmessig utvikling. Det er et felles-idioti i vår november-orienterte sjølplager-del av verden at man blir et godt menneske av å se på de som har det vondt. Det gjør man ikke. Å identifisere seg med elendigheten fører til en slags form for negativ behaviorisme: Du blir den du ser, og etterpå er du skamfull over hvem du var. Du slutter med a-endinger for ikke å virke vulgær, du pusser skoene for ikke å likne en uteligger. Du blir litt dummere av deppe-filmer.

Jeg tror at folk som ser for mange sosialrealistiske filmer til slutt blir gale og tar livet av seg.

Men sosialrealisme er lettere å lage enn trolldeig. Det finnes ikke én eneste filmregissør som ikke kan klare å framstille elendighet. Det finnes ikke én skuespiller som ikke får til det tomme, hjelpeløse blikket til et grunnstøtt menneske med dårlig barndom og lav sjøltillit. Hunder og aper og plast-emballasje klarer sånne roller. Derfor er elendigheten et levebrød blant de talentløse, og hvis de ikke laget deppe-filmer, ville de ha jobba på lageret til Tuborg Bryggerier.

«Submarino» skildrer tomøyd brødrepar med harde kjever da mamma kommer dritings hjem, banker den største sånn at brødrene forsøker å avlive henne med brødrister, men hun overlever og så dør den skrikende bebien. Vi treffer dem siden i livet sammen med nerblåste, håpløse barne-kidnappere og hvinende, fedme-plaga kvinne-mordere, mens den enslige faren tar heroin på do og sovner fra de frosne hakkebøf-kakene som sønnen ville ha til middag.

Etter en time var utpenslingen av eksotisk forferdelighet brakt til et skillingsvise-nivå der jeg ikke gadd mer. Hvis filmen utviklet seg sånn at de to brødrene skikket seg bra og ble statsministre i Danmark, får dere ha meg unnskyldt. De mista meg før det. Jeg blir sur av poengløs publikumsplaging og medlidenhets-porno. Det kommer for mye europeisk film på kino, og det er seminar-sutrernes skyld. Denne er en av dem.