De ville ha banka morderne

Følgelig finnes det ingen film her. «The strangers» er utstyrt med en pretensiøs «sann historie»-lapp som gjør at den plasserer seg i en annen divisjon enn de mega-myrdende mobiltelefon-grøsserne. Dermed lider troverdigheten mer enn de to ofrene. Troverdigheten skriker seg faktisk hæs.

Det er synd, for Liv Tyler har et flott skrekkfjes. Når hun blir virkelig redd, ser dama ut som en forbedra Munch-visjon, og du kan føle redselen hennes langt nedi frokosten. Innledningen er også ålreit. Tyler og Scott Speedman er nattepar med problemer der de sitter i hans far hus og postfester sin ulykkelighet med champagne rett fra tuten. Så blir huset omringet eller invadert av tre mystiske maskeskapninger. De viser seg og forsvinner igjen som tryllekunstnere, og alt de foretar seg blir ubegripelig vellykka.

Det er sånn psykopater skildres i frikfantasier som «Saw»-serien. I virkeligheten er psykopater klønete og har tynne bein. Og denne filmen skal være henta fra virkeligheten.

Speedman og Tyler ville ha løpt 400 meteren to ganger før disse sjabre folka hadde nådd fram til 60 meters merket, men de stikker aldri. De ville ha banka dem med den ene armen på ryggen. Men den 33 år gamle canadieren klarer ikke engang å treffe en av dem med hagle! Filmen jåler seg til ved å henvise til alle de 1,2 millionene voldshandlingene i USA, men morderne i «The strangers» kunne like gjerna ha kommet med romskip.

Dessuten er filmen uten egentlig spenning. Du vet at det skal gå galt, og etter hvert driter du i det.