Delfinen 
som fikk haleprotese

Gutten og delfinen

(Dolphin Tale) Regi: Charles Martin 
Smith. Med: Morgan Freeman, Ashley Judd, Kris Kristofferson, Harry Connick jr., Ray McKinnon, Nathan Gamble. USA 2011. 1 time 53 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle.
 Egnethet: Familie

Et klassisk budskap i delfinfilmer er at vennligsinnede mennesker får en spesiell kontakt med de kloke og vakre sjøpattedyrene. Men «Gutten og delfinen» oppleves som en større historie da den filmatiserer fortellingen om en delfin som mistet den livsviktige halefinnen.

Det er lett å irritere seg over amerikanske filmskaperes velprøvde hollywoodtradisjon der persongalleri og handling bygges opp oppskriftsmessig og forutsigbart for å trykke på et sett følelsesknapper og berøre oss, altfor ofte på sentimentalt vis.

I herværende film dreier det seg om den ensomme, triste gutten på 11 år som brått blir venn med en skadet delfin og finner tilbake til mening og livsglede.

Men så må man innrømme at manuset som regissør Charles Martin Smith har mellom hendene, inneholder noen ekstra ingredienser som fanger interessen: Hva skjer med delfinen Winter som mister halefinnen – kan den lære å svømme med stumpen som er igjen? Svaret er først at jo, den svinser av gårde som en fisk. Men snart viser det seg at ryggsøylen ikke tåler fiskesvømming, altså vil delfinen dø.

Her entrer plutselig Morgan Freeman scenen som protesemaker på et sykehus for krigsskadede veteraner. Han har utholdenhet nok til å utvikle en silikon-gelé-strømpe som gir feste til en haleprotese. Etter mange mislykkede forsøk finner Winter tilbake til sin naturlig svømmeteknikk. Små sidehistorier om mennesker med ulike funksjonshemminger som får hilse på den spesielle delfinen, er rørende løst.

Det lyder kanskje merkelig at dette kan bli til underholdende familiefilm, men faktisk, ja. Bare de voksne holder ut en tilvenning til dubbet tale, blir møtet med delfindoktor Clay, hans livlige datter Hazel og den tenksomme Sawyer riktig hyggelig.