Den skjønneste filmen

For mange vil «I'm not there» bestå av uforståelig, ugjennomtrengelig rot. Du må på en måte skjønne at det skjedde noe der rett før du kom inn i rommet, ikke sant, Mr. Jones?

Todd Raynes har laget en film som poetiserer og avproblematiserer og guddommeliggjør Bob Dylans forskjellige personligheter så langt ut på Melkeveiens ytterkanter at det ville være snakk om karikaturer. Om det ikke var for at karikaturer egentlig ikke fantes.

Han er en liten svart gutt (Marcus Carl Franklin) som kaller seg Woody Guthrie og hoboer seg i godsvognene og synger Stuck inside of Mobile med Richie Havens på en porch i en liten scene som er bedre enn en kreppsommerfugl. Han er en blek svarthvit paradokssjonglør (Ben Whishaw) som forklarer seg for herrene. Han er en vanskelig, men nærhetssøkende familiemann og kvinnesuger (Heath Ledger. Han er gutten som forlot folkemusikken uten å skjønne at han noensinne hadde vært i den (Christian Bale), og han er den sykelig bleike elektro-Dylan (Cate Blanchett) som fylte opp Velvet Underground-scenen, Mr. Jones' rasjonalitets-imperium med moderne gåter – og som leker Hard Days Night-leker med Beatles på plenen. Han er til og med Billy the Kid (Richard Gere) som kommer inn i den utkledningsglade byen Riddler og er en mann som har søkt fravær, men plutselig engasjerer seg.

–.Lev din egen tid, sa vertinnen til den lille Woody, og det gjør han siden i den grad at han uten å ville finner den opp. Filmen skildrer ham som en tanke-collage, og alle de halvsurrealistiske små tinga er ørsmå dykk i det som kanskje er sjela til en av de største legendene i vår tid. Det er umenneskelig godt gjort.