Dette er filmen dere vil se!

Først om Crowe. Han kan si ordet «nei» med en sordinert blanding av arroganse og historisk følsomhet som gjør at du blir sittende og sutte på lyden. I denne filmen har han uflidd halvlangt væpner-hår og en kropp som Elixia drømmer om å forandre. Han spiller den klassiske avis-reporteren i Washington, og da plutselig en småtjuv blir henretta av klasse-morder i et smug, får Crowe en uventa frøken Bernstein i fanget. For dette er Washington. Heltene har nedsølte skrivebord, og skurkene har dresser som likner strekkoder.

Rachel McAdams spiller en rykende fersk nettavis-journalist som blogger i stedet for å skrive nyheter, så Crowe behandler henne som umeldt katteskit. I et klassisk avis-plot (eierne vil ikke la oss trykke, du må utsette deadline, Helen Mirren osv) begynner de to å jobbe sammen. Rachel McAdams spiller en slags journalistikkens Hannah Montana, magrere og usikrere enn sin egen strømpebukse, men etter hvert blir det folk av henne og. Miraklenes tid er ikke forbi, og dessuten skjønner hun at noen nyheter er så svære at folk skal ha trykksverte på fingrene når de leser om dem.

Historien er spennende som hardygutten og Frøken Detektiv. Den magnetiske Crowe haler oss ut og inn av hensiktsmessige interiører og gir troverdighet til alt fra maktens korridorer til burgerbarer. Ben Affleck har reist seg fra asken som en ørkenfugl og spiller kongressmann med mjuke jernkjever og redde øyne. Robin Wright Penn er som en Central Park-konsert med Simon og Garfunkel, og i redaktørens runde rom hersker Helen Mirren med en hårfarge som ville fått henne i krangel med norske pelsdyrmotstandere og et rovdyrsint leder-temperament. Det er aldeles perfekt. Jeg satt på nåler.

Filmen er basert på en britisk TV-serie av Paul Abbott.