Dødspen Jackson-fantasi om ingenting

Det de fleste vil huske etterpå er en barnlig romantisering av et CGI-perfekt mellomland der de døde venter på at de skal få ro før de skal dra til himmelen. I mellomhimmelen bølger kornåkrene så cellofanmjukt i gult og grønt som noe John Lennon kunne ha røykt, og både vann og himmel varmer i gråtkvalte drømmefarger, som desperate vinterdrømmer om juni. De døde forsvinner ikke i form av aske og skrot. De vandrer verdig og sakte som musikkvideo-vesener inn i sin perfekte estetisme. Det er en trøst vi fortjener hvis vi tror på den.

Men dødsrikets surrealistiske skjønnhet er ikke filmens tema. Jackson bruker et religiøst thriller-føleri til fabulering om at det finnes en enhet mellom de levende og de døde, og uansett hva som skjer, vil livet ende i en litt uklar og sentimental eksistensiell harmoni. Livet blir ei så svært. Døden ikke heller. Igjen: Det er en trøst vi fortjener hvis vi tror på den.

Historien er tvilsom, men virkningsfull. Ei fjorten år gammel jente blir tatt av dage av en seriemorder. Hun flykter tilsynelatende fra ham og sin skjebne inn i en filmteknisk oppstasa mellomstasjon der hun ikke bare kan vokte sine kjære, men dessuten bli en del av dem.

Saoirse Ronan har et vart og oppvaktsomt ungjentefjes som alle kommer til å like, og Mark Wahlberg spiller den samme sorten sint finn-ut-far som Mel Gibson. Skuespillerne griper deg. De er bra.

Når jeg kalte Jackson for Shyamalan, er det fordi han tar på seg søndagskjortelen og siger som en søvngjenger inn i den krevende ikke-virkeligheten der definisjons-rammene er så vide at selv de jordnære kan komme til å gå seg vill. Mulighetene er for mange i njutidsland, og det vil si at bare de med en klar tanke og et kjølig sinn vil finne system i galskapen. Jackson gjør ikke det. Han maler skjønne sinnbilder og han dikter med tårevått tastatur, men når filmen er slutt har han egentlig ikke sagt noen verdens ting bortsett fra at alle dør, og det skal vi være glad for.