Dokumentar med for få stemmer

Det er helt greit at manusforfatterne Håvard Bustnes og Bjørn-Erik Hanssen lar pappa John selv fortelle historien om hvordan han trente Ole opp til en glitrende bokser.

Den vil vi gjerne høre, som en motvekt til det ofte rølpete og fordomsfulle bildet som tabloidpressen har tegnet av Team Klemetsen gjennom årene. Visuelt fungerer det bra med gamle videoklipp som viser at Ole begynte med boksetrening allerede som guttunge.

Regissør Bustnes lykkes ganske godt i pendlingen mellom stadiene i Oles karriere, nåtidsbilder av far og sønner som gir konserter, samt refleksjoner om familiens røtter i taterfolket og rundt de valg Team Klemetsen har tatt.

Men etter hvert blir det for mange gjentakelser i John og Oles tanker. De går i korthet ut på at faren alltid har stått på for sønnen som han er så glad i, og at uten ham hadde ikke bokseren kommet så langt som han kom.

Forstå meg rett - det er ikke noe galt med budskapet om et sterkt og varmt far/sønn-forhold. Men inntrykket det gjør på oss svekkes faktisk av de mange repetisjonene.

Nå underslås det ikke at det rundt Team Klemetsen har vært konflikt, blant annet med anklager om at pappa John hadde for sterk innflytelse. Men når bare familien selv får kommentere bråket, lurer man på hvor troverdig framstillingen egentlig er.

Det er meg en gåte hvorfor regissøren ikke har funnet flere røster til å kommentere Team Klemetsen, alt fra beundrende fans, boksekollegaer som Steffen Tangstad, Oles egen profftrener Ulf Johansen til kritikere i Norges Bokseforbund. Hva ville de sagt til at Ole som proffbokser hadde 45 seire og 6 tap og tok en rekke gjeve titler?

Men det får vi ikke vite. Iallfall ikke i denne dokumentaren.

kristin.aalen@ aftenbladet.no