Dramatikk mister troverdighet

«Blodsbånd» presenterer en imponerende hovedrolleinnehaver. Samtidig er det plagsomt at manusforfatterne konstruerer så brutale hendelser rundt et barn.

Først det udiskutabelt nydelige. Det er et lykketreff at makedonske Nazif Muarremi får spille Mirush, en 15 år kosovoalbansk gutt med et hissig temperament. Scenene mellom ham, storebroren og moren i filmens prolog i Kosovo lager en fin inngang til guttens personlighet. Han er sint på sin mor som strever i fattigdom, og savner sin far som har reist til Norge for å drive restaurant.

Så skjer ting som gjør at gutten flykter til Norge for å finne faren. Reisen minner om skildringer i filmer som «I denne verden» (Michael Winterbottom) og «Zozo» (Josef Fares). Alle tre fortellingene får fram de skrekkelige strabasene barn kan holde ut for å nå til det antatt forjettede land.

Så langt fungerer alt svært bra. Man blir øm om hjertet av å se guttens kreativitet for å kunne nærme seg faren i restauranten i Oslo. Her er ingen sutrende beskrivelse av en stakkars mindreårig asylsøker. Mirush overlever takket være oppfinnsomhet og kroppsbeherskelse (hans evner som basketballspiller blir vesentlige). Birolleinnehaver Glenn André Kaada blir hans voksne venn, en rolle som stavangerskuespilleren takler aldeles overbevisende.

Men så blir alt vrient. Sånn cirka to tredeler ut i filmen gjør manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad en vri så drastisk og brutal at jeg steiler. Jeg røper ikke hva som skjer, men sier heller: Det er noe galt når man underveis i et filmdrama tenker: Hallo filmskapere, hvordan skal dere komme i mål med dette?

I neste sving viser det seg at fryktelige ting måtte skje for å sette Mirush på en gedigen moralsk prøve i forhold til egne blodsbånd. Problemet er bare at jeg har sluttet å tro på sannsynligheten i premissene som tvinger gutten til å velge.

Og når troverdigheten glipper, mister man også interessen. Det var jo ikke meningen, vel?

kristin.aalen@aftenbladet.no