Dundrende togspenning

Vi som tror at alt er spesialeffekter, bør bøye oss for mannen med virkemidlene. Tony Scotts oppskrift er uslåelig. Sentimental tetthet til skikkelige mennesker uten bisetninger. By-rustne arbeiderklasse-fjes, brekende yrkes-sjargong og robust arbeidstøy. Telelinse-bilder i motlys og utendørs-amerikanske blåfarger med gullrender. En sensuelt kaotisk sammenklipping av voldsomme jernkonstruksjoner, nesten utopisk følelse av fart, steilende, sveipende og stupende helikopter-bilder mens lyden av mulig utslettelse dundrer under skosålene – og det er ikke våpen denne gang. Det er et digert, vilt og ondt tog stappa med gift og eksplosiver, og det kan komme til å utslette en bydel i Sør-Pennsylvania.

Du bryr deg ikke om byen egentlig. Du bekymrer deg for nykommeren Chris Pine som er smertefullt separert, og for kona hans som ser mannen kjempe med gods og naturkrefter på Fox TV. Du bekymrer deg for Denzel Washington med to snurtne døtre, for han ble tvangspensjonert av kapitalistsvina og risikerer likevel livet for dem. Working class heroes i et lokomotiv på samme linja som det ukontrollerte monstertoget. Dette er menn. De gjør ikke som ledelsen sier. I stedet tar de opp jakten på den skingrende skinnebomba, for de har en by å redde.

En sjelden gang oppstår noen få, barnslige minutter i kinosalen da du glemmer at du ser film. Sånn er det her. Rosario Dawson i kommandosentralen sier Good luck, Frank, toget nærmer seg Stanton Curve, gnistene fyker. Da klatrer Denzel ut på togtakene og hopper fra vogn til vogn for kanskje å rekke mange nok bremsehjul. I lok-et henger den skadde Pine i nødbremsen, og på veien nærmer Lew Temple seg i en nasjonal-ikonisk pickup som Bruce Springsteen kunne ha drømt opp. Nei, jeg har ikke røpet noe, for det er mye igjen. Men derfra bare føler du.

Apropos bybane: Filmen røper også at tog er det dummeste og mest tungvinte framkomstmidlet man kan finne på å ønske seg.