Egentlig bare en Gump
Benjamin Buttons konstruksjons-melankolske liv er egentlig bare en gigantisk sminkejobb - og i alt håndarbeidet går en snedig historie tapt.
AV: arild abrahamsen
Publisert:
Oppdatert:
1
2
3
4
5
6
«Den fantastiske historien om Benjamin Button»
Du kan gjøre to ting: Du kan bli hjemme og se repriser av «Dynastiet». Der finnes også folk med forseggjorte maskefjes, og det åndelige innholdet blir omtrent likt. Eller du kan bestemme deg for å drite i den overhøytidelige tomheten og gå på kino for å hygge deg med ei diger dropskule som aldri tar slutt og har samme smak hele tida. Det går an. Du kommer til å ende med tårer i øynene, og det fortjener du for å ha holdt ut.
David Fincher («Se7en») må være en slags puritaner, for han slipper aldri til livsgnisten verken i historien sin eller i folka, og fortellingen om Benjamin Button dystrer rundt på en sentimental lesesal-maner som forteller lykkekake-selvfølgeligheter med slepebåt-røst. Jeg tenker «Driving miss Daisy» og «Forrest Gump» og alle disse amerikanske dramaene som standardiserer livsgåtene sånn at de virker som busskur-filosofisk menigmanns-mas med tomtønne-akustikk.
Det starter med at Button (som ikke er Pitt hele tida, men en annen kamuflert stakkar) blir født som olding. Egentlig ser han latterlig ut, og alt kittet som han eller en annen bærer rundt i trynet, gjør at han ikke kan vise følelser på mer enn to timer. Det er ei plage, for du føler at personen ikke finnes. Han er en konstruksjon fra brødrene Grimm, og snart blir han sikkert kyssa av frosken, og så er elendigheten over. Vel, han er en konstruksjon. Mennesker som blir yngre og yngre finnes ikke, bortsett fra i hodet på førtiåringer. Og de ville vært helt uinteressante, om de fantes.
Benjamin gjør sånne amerikansk-litterære ting som man trekker på smilet av: Den hvite gutten vokser opp hos svart Morgodhjerta-dame, han tar jobb på slepebåt hos en frodig ire, han er med i verdenskrigen og ser unge menn dø, han er sønn av en knappefabrikk-mann og bærer sin ukjente pappa til dødsleiet og han søker hele livet den elskede småjenta han traff i godhjerta-heimen da han var et barn med oldingefjes.
Innimellom opptrer fine scener. De følsomme britene Cate Blanchett og Tilda Swinton har de inntrengende ansiktene på. Men tre timer med «life's like a box of chocolate»-dypsinn er for mye for de fleste tenkende mennesker.
Kommentarer