Egentlig nok nå

Fansen får akkurat det de ønsker seg: lekre klær og sko, stilige menn, morsom venninne- og sexprat - og mye følelser. Men ikke i den miksen du forventer.

«Sex and the city - The Movie» er en film der det ikke er mulig å fortelle noe som helst fra handlingen uten å ødelegge filmopplevelsen for fansen. Jeg nøyer meg med å si at når filmen starter, har tre år gått siden serien sluttet.

Tre år er lang tid, både i virkeligheten og i det populærkulturelle universet. Siden tv-seriefinalen har for eksempel «Frustrerte fruer» tatt tv-seerne over hele verden med storm. Og når vi husker hvordan S&S tv-serien endte, er det nesten uunngåelig at problemstillingene i filmen blir mer FF enn S&S. Du får ikke lenger følelsen av å se noe banebrytende nytt. Men filmen har en nostalgi som ironiserer over serien og dens særegenheter, noe som tidvis er veldig morsomt.

Dette er helt klart først og fremst en film for dem som elsket tv-serien.

Men den lider også av oppfølgersyndromet. Når en suksess skal følges opp etter en tid, faller en alltid for fristelsen til å gjøre karakterene enda litt mer «seg selv».

Charlotte er mer prippen, Samantha er mer sexdyr. Alt er som før, og litt til. Det er tilløp til å overforklare poeng, og sannelig får vi ikke også en god dose moral med på kjøpet til vår syndige fornøyelse.

Jeg koste meg selvfølgelig glugg i hjel gjennom hele filmen og kommer til å se den igjen og igjen. Følelsen etterpå er mer å ha sett fem tv-episoder sammenhengende enn en spillefilm. For så vidt helt greit det.

Men jeg kan likevel ikke la være å tenke på hvor unødvendig denne fortsettelsen på sagaen om Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte viste seg å være. Mitt behov for å vite hva som skjer videre er nå mettet, og i framtiden henter jeg nok heller fram dvd-boksene en gang til.

elisabeth.bie@aftenbladet.no