Øyner vi nå lesten som et ukjent antall Nanny McPhee-filmer kan snekres over? I den første (2005) ble en sjubarnsfar enkemann og trengte den magiske barnepiken til å få orden på de uregjerlige ungene.
Nå, i film nr. 2, er en bondekone – Mrs. Green – i praksis blitt enke da mannen er reist ut i krigen. Hun (Maggie Gyllenhaal) sliter med å holde orden på tre kranglebarn pluss to bortskjemte søskenbarn som er sendt ut på landet, også det grunnet ufred i verden. Attpåtil skal gårdsdriften sikres mot forfall og kreditorer.
I en slik knipe trengs mystiske, svartkledde Nanny McPhee. Inn feier hun, ikke med kosteskaftet, men stokken som avstedkommer en forunderlig magi av det hvite slaget. En stund kan man frykte at hun er en bisk, moralistisk tante Sofie, men varme og glimt i øyet pipler snart fram.
Som forrige film er også denne et overflødighetshorn av ville overdrivelser (sju synkronsvømmende grisunger) og situasjonskomikk (overklassebarn med sjåfør ramler rundt i gårdstunets gjørme). Regissør Susanna White eksellerer i å lage moro for øyet, skuespillerne er med på leken.
Emma Thompson, som har skrevet manus etter Christianna Brands barnebøker om pleiersken Matilda, fråtser i en miks av barn og dyr, unge og gamle, snille og litt slemme. Samtidig lar hun sin egen figur, Nanny, lose handlingen gjennom fem stadier av enkel moral og visdom.
Filmen er dubbet til norsk. Det funker saktens for de små, men for voksne er det et skikkelig savn ikke å få høre Thompson snakke. Sukk og atter sukk.
kristin.aalen@aftenbladet.no
Kommentarer