En feig sex-brukers nederlag

Skammen (Shame). Drama. Regi: Steve McQueen. Med: Michael Fassbender, Carey Mulligan, James Badge Dale. England/USA 2011. 1 time 39 minutter. Aldersgrense: 15 år.

Bare glem det hvis du har hørt rykter om het sex i «Shame». Heten er bare tilsynelatende – først og fremst synliggjør filmen en isnende kulde hos en mann som ikke får til forpliktende forhold.

Dette er andre spillefilm fra den britiske videokunstneren Steve McQueen som brakdebuterte med «Hunger» i 2008, en film om sultestreikende IRA-fanger. Da lot han skuespiller Michael Fassbender tyne sin egen kropp i ekstreme scener.

Når de to nå inngår i nytt kompaniskap, spiller Fassbender en utvendig vellykket fyr, Brandon. Han har alt han synes han trenger i New York: Firmajobb, strøken leilighet og fri tilgang på damer.

Nok en gang tvinger McQueen sin hovedrolleinnehaver til å stille ut kroppen på en måte de fleste mannlige skuespillere slipper, som å bli filmet naken bakfra mens han står og pisser på badet. Jeg kunne vært scenen foruten, men dogåingen kan tolkes som Brandons protest mot akkurat da å ta telefonen fra en søster, Sissy, som er desperat etter kontakt.

Slik understreker regissøren sitt poeng: Her er en mann som i bokstavelig forstand driter i menneskelig kontakt med mindre det gir ham et knull. Selv telefonen strutter stiv i holderen på Brandons skap.

Da Fassbender i fjor spilte herr Rochester som Jane Eyre forelsker seg i, skrev jeg at han manglet den varme utstråling som gjør en slik tiltrekning troverdig. Den samme irriterende kjøligheten preget ham også i rollen som psykiater Carl G. Jung (A dangerous method) nylig.

Nå kommer Fassbenders glatte kulde til sin rett. Enten han leier seg en hore, sjekker opp kvinner med blikket på t-banen eller på bar, masturberer på toalettet hjemme eller på jobb, er målet en kjapp utløsning som aldri krever følelsesmessig engasjement.

Denne overflatens seksualitet røsker McQueen opp i på en måte som gjør filmen interessant. Med pinefull tydelighet levendegjør regissøren mannfolk som mestrer flørtens mange teknikker, som når Brandon er ute med sjefen sin, en gift type som jakter på nok et uforpliktende ligg.

«Shame» kler av og bryter ned en meget umoden mann (du begynner å få grå hår, Brandon). Man kan lure på hva det er i hovedpersonen og Sissys oppvekst som har gjort begge så ulykkelige. Men etter hvert kjennes det helt greit å slippe en slik forklaring. McQueen oppnår nok ved å la søsteren trenge inn i livet hans, men også ved at en kvinne han dater, forventer noe mer enn bare sex. Det fikser han virkelig ikke.

Musikkbruken er utsøkt, fra den lille detaljen at Brandon bare spiller vinyl til at hans nettpornokikking og intime utfoldelse stadig akkompagneres av Glenn Goulds tolkning av Bachs Goldbergvariasjoner. Det er den rene voldtekt av Bach fordi kulden i rundbrennerens aktiviteter forsterkes av tonefølgets matematiske systematikk, men det funker. Kontrasten blir slående når Sissy (Carey Mulligan) leverer en praktfull jazztolkning av låten «New York», en rørende døråpner inn til myk lengsel etter nærhet.

Briten McQueen viser åpenhjertige sexscener som amerikansk film ville dekket til. Den som finner det uutholdelig støtende å se nakne kropper i coital utfoldelse, får ligge unna. «Shame» er severdig fordi den så slående viser menneskets behov for å bli sett som mer enn bare et seksuelt vesen.

Følg meg på Twitter: @KristinAalen