En halv tekno-kalkun

I filmatiseringa av Philip Pullmans barneroman har produsentene forsøkt å gjøre noe ekstremt eventyrlig for å henge seg på lommebokfyllere som «Narnia», «Harry Potter» og «Ringenes Herre». De har aldri skjønt noen av forgjengerne. I en vellykka eventyrfilm skal det hele tida være solidere kjente skikkelser enn ukjente til stede i handlingen.

Innlevelsen trenger en fornemmelse av sted, hensikt og identitet før filmskapere kan slippe løs lystbetonte visuelle orgier av galninger, friker og fantasifigurer. I «Det gylne kompasset» pøser de. Det er som å være på sirkus.

«Det gylne kompasset» svever i et fortellervakuum som visstnok skal være et alternativt univers sjøl om det likner på eldre engelskmenns støvtørre drøm om England. Der har alle mennesker daimoner. De er rare dyr som i følge en uforklart biologi fungerer som en del av menneskenes og andre dyrs kropper. I LilleLondon treffer vi den storkjefta universitets-kjæledeggen Lyra, og før vi riktig aner hva hun egentlig skal der, farter handlingen via onde Nicole Kidmans silkeboudoirer til et alternativt Svalbard som regjeres av en isbjørnkonge som heter Ragnar. Ja, det kunne vært Espen Eckbos julekalender på TVNorge, men det er ikke. Det er salongbritenes fantasi om å være utendørs.

Allerede tidlig i filmen aner de mistroiske at her er for mange brikker og for lite brett. Ganske riktig. Rett før historien egentlig begynner, står det The End på lerretet, for kalkunkokken har delt opp fuglen og serverer det triste lårkjøttet først, og så får du kanskje bryst neste jul.

Det fører til at Daniel Craig nesten ikke er med, og at Kidman har to hengende gjesteopptredener, mens hovedpersonen farer rastløst avgårde som et bokstavbarn med usjarmerende sigøynere, isbjørner, hekser og luftcowboyer. Hun skal bli den utvalgte (golden child?) som finner veien til den andre verden. Neste år.

Filmen er vakker, for i våre dager kan selv folkehøgskole-elever med Kreativ Komputerlære som valgfag lage vakre filmer. Men eventyrskikkelser skal ha noe som likner psykologisk tilhørighet for å funke, og disse lukter det bare kopimaskin av. Kidman ser ut som en alternativ gardintype (Steikje fine gardine´), Daniel Craig minner om en skolekringkastingsfigur fra den gang NRK dramatiserte Eidsvoll-samlinga for formiddags-TV.

Dakota Blue Richards fra Brighton debuterer som Lyra, og hun er en søt og tøff pippi-unge, men drukner i et voksen-visuelt hardkjør. Med halvdelen så mange fantasifigurer og dobbelt så mange scener der jenta faktisk utretta noe, ville filmen blitt en helt annen.

Jeg elsker Potter. Jeg elsker Tolkien. Jeg elsker Narnia, men dette ukyndige forsøket på etterlikning hadde jeg ikke giddet se om igjen om det kom med gløgg og pepperkaker.