En sår og vakker film om depresjon

Oslo 31. august

Regi: Joachim Trier. Med: Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava, Petter With.

Manus: Eskil Vogt og Joachim Trier. Norge 2011. 1 time 34 minutter. Aldersgrense: 15 år.

Egnethet: Ungdom/voksen.

Det er Anders Danielsen Lies sorgfylte ansikt som løfter fortellingen om en narkoman som forsøker å vende tilbake til troen på livet, håpet og kjærligheten. Samtidig skaper regissør Joachim Trier flust av scener som stiller nærgående spørsmål om hvorfor vi egentlig lever.

Det finnes et dramatisk selvmordsforsøk tidlig i filmen, særdeles godt iscenesatt ved et tjern i Nordmarka, som straks får oss til å se at Anders står på kanten av sitt indre stup. Slik skapes en ytterst alvorstung resonansbakgrunn for dette siste døgnet i august da hovedpersonen, som har vært gjennom rehabilitering, forsøker å vende tilbake til en rusfri hverdag.

Anders' vandring rundt til gamle venner i Oslo, men også innom et jobbintervju, utgjør det enkle fortellergrepet. Vekk er den ytre dramatikken fra skogstjernet, til stede er likevel en nagende, indre smerte som manusforfatterne Eskil Vogt og Trier får til å vokse gjennom møter med mennesker som Anders treffer.

Det finnes med andre ord lite hollywoodsk dramaturgi i Triers film, snarere en stillferdig skildring der viktige innsikter legges ut i samtaler og enkeltreplikker, og avgjørende følelser avsløres i plutselige skiftinger i ansiktsuttrykk. Du må som seer lytte, tolke og dikte med, alt mens hovedstadens gater og bygninger folder seg rundt det hele. 

Vogt og Trier er ualminnelige gode i hverdagsliggjøringen, eller hva jeg nå skal kalle det, av eksistensielle spørsmål. Ett åpenbart eksempel er da den i utgangspunktet ressurssterke Anders på en benk i den vakre St. Hanshaugen-parken røper overfor vennen Thomas (Hans Olav Brenner) at han, 34 år gammel, ikke aner hva han skal gjøre med livet sitt. Men like avslørende er det den vellykkede Thomas forteller om sitt stressede liv: Hvordan travelheten sliter ham ut, foredraget han skal skrive, de to småbarna der hjemme, kort sagt tidsklemma som også ødelegger sexlivet til ham og samboeren.

Det er dristig å lage en film der så mye hviler på utsagn, så lite på handling. Men Trier klarer, takket være gode skuespillere og en finslepen dialog, å gjøre jobbintervjuet i et litterært tidsskrift til en situasjon som ytterst smertefylt viser gapet mellom de som takler tilværelsens uutholdelige letthet og Anders som har tydd til rus fordi han ikke har greid det.

Jeg ble særlig grepet av kaféscenen der Trier benytter et sjeldent filmatisk grep: Å la hovedpersonen sitte og kikke mens lydsporet lar oss høre brokker av hva andre kafégjester sier. Scenen topper seg i opplesningen en jente gjør av en liste med gode ønsker hun har for livet sitt. Meget betagende.

Og til å grine av fordi den deprimerte Anders ikke greier å drømme på samme måten. Vil han finne tilbake til sin gamle kjæreste, Iselin? Tør han gå inn i et nytt forhold til den smilende medisinerstudenten? Hvorfor våger han ikke å få barn? Få jobb? Skrive? Leve?

Som i Triers første film, "Reprise", skildres også nå et vestkantmiljø i Oslo med unge akademikere. Det gir en ytterligere sårhet til den dyktige regissørens filmfortellinger at mennesker som er vokst opp med alle mulige forutsetninger for å lykkes – utdannelse, oppdragelse, økonomi – likevel ikke makter å finne meningen med det hele.