En vemodig film om tapt idealisme

Hans Petter Molands film gjenskaper essensen av Dag Solstads berømte oppgjør med egen m-l-tid på 1970-tallet. En humoristisk-ironisk tone ligger som tynn glasur over en dypest sett vemodig film. Det svarer til paradokset i Solstads roman: «Et kommunistisk parti skal en passe seg for», men se nå «den indre jubel» som lektoren kjenner ved å minnes sine 10 år som revolusjonær.

Rødt skjørt over en kvinnebak er et talende åpningsbilde fra regissør Molands hånd. Så sleper Kristoffer Joner seg opp bakkene i Larvik seint på 60-tallet. I raske skisser får vi se hvordan gymnaslæreren finner sin bibliotekar, gifter seg og får en sønn. Snart er vår helt fanget i sitt tosomme, småborgerlige liv. Joner har fått en rolle av det slag han oftest har spilt og mestrer så godt: Den sjenerte, forkomne mannstypen som ikke trives i eget liv.

Er det derfor han blir et så lett bytte for den store vekkelsen som hjemsøkte vårt land? Jan Gunnar Røise (Hawaii, Oslo) er en strålende Werner, eleven som lærer lektor Pedersen om klassekamp. Stig Henrik Hoff entrer scenen som pågående arbeiderkommunist i livlige trappediskusjoner. Snart er Joner'n sugd inn i Partiet med de hysteriske sikkerhetsrutinene for hemmelighold av møter og identitet. Bra parodi!

Det eneste som ikke sitter helt, er hårfrisyrene. De er ikke så rett avkutta og skrekkelige som de faktisk var.

Solstads roman rommer gåter: Hvorfor ga noen 10 år av sitt liv til et parti som forlangte selvutslettelse av medlemmene? Hvordan gikk det med dem som ofret alt, men oppdaget at revolusjonen likevel ikke kom?

Gåtene bakes inn i Pedersens fortelling om kamerat Nina, legen som blir en leder i Partiet. Moland illustrerer på stilig vis hvordan Idealisten trer inn på arenaen. Ane Dahl Torp monteres inn i et stilisert kommunistopptog. Dette er Pedersens rake motsetning: Forløpersken Nina, brennende solidarisk med arbeiderklassen, villig til å proletarisere seg og å bruke våpen for å velte kapitalistene. Dahl Torp spiller henne med troverdig glød og fanatisk autoritet. Skremmende bra.

Sexscenene må være der for å overbevise oss om jubelen Pedersen føler i forholdet han og Nina innleder. På festlig og tekkelig vis har Moland løst den minneverdige scenen der de to står på henda, nakne, oppetter veggen etter endt sengehygge.

Portrettet av Nina får ypperlig fram hvordan Partiet kverket individuelle behov. Hennes puritanske, firkanta sinn skildres i stadig mer grelle eksempler. Moland balanserer hårfint på kanten til det parodisk forskrudde uten å tape alvoret av syne.

Sluttbildet er på kanten til patetisk, men har moralsk symbolkraft: Har idealismen og solidariteten med de fattige avgått ved døden?

Vel verdt å se, folkens.

kristin.aalen@aftenbladet.no