Et kameraspill om livets nattside

Østerrikske Michael Haneke har vevd et bilde der de skjulte trådene dominerer. Til slutt sitter vi igjen med en avslørende historie om hvit, vestlig arroganse mot mennesker fra den tredje verden.

Er Haneke en mester i å skape ubehag hos tilskueren? Han kan huskes for det selvdestruktive i «Pianolærerinnen» (2001). Nå, i «Skjult», griper han til et tema som de fleste vil kunne rives med av.

For hvordan ville du taklet det hvis det dumpet videokassetter ned i postkassa fra en anonym avsender? Kassetter med timelange opptak av huset og gata der du bor.

En guttestrek, tenker hovedpersonen og tv-kjendisen Georges. Men når kassettene som han og kona Anne mottar, også følges av blodige barnetegninger, blir det hele mer makabert.

Mer må ikke sies. Jakten på den skjulte avsenderen må du følge uten forhåndskunnskap. At det blir en overrumlende og sjokkerende reise, kan jeg love.

Det som gjør «Skjult» til en så imponerende film, er Hanekes spill med fakta i fiksjonen. Hvem sender kassettene? Gåten forblir ubesvart, for ikke å si umulig å besvare. Regissøren driver et sofistikert spill med sitt kamera. Slik blir vi hele tiden pendlende mellom følelsen av å avsløre den ukjente fotografen og i neste øyeblikk innse at han neppe eksisterer.

Innenfor dette uklarhetens og ubehagets rom tvinges Georges og Anne inn i vonde erkjennelser. Har vi gjort ting i livet vi angrer så dypt på at det bare må fortrenges? Gjør vi stadig ting i det skjulte som ikke tåler dagens lys? Og dersom hvite velstandsmennesker oppfører seg hjerteløst mot mennesker av en annen hudfarge, kan man da bare gå videre som om intet var skjedd, er spørsmål Haneke stiller.

Legg dertil at Juliette Binoche og Daniel Auteuil gjør glitrende tolkninger av det plagede ekteparet, likeledes Maurice Bénichou som sorgtung algerier.

Jeg har sett filmen to ganger og går ennå og grubler på skjulte tråder og løse ender. Slikt kan være dårlig håndverk. Her er det farlig nær stor filmkunst.