Et nytt liv er ille

Et trist liv blir skildret gjennom de nesten usynlige bagatellene, du ser smil gjennom tårer, du ser glitter i glasuren, du ser diamanter i søla og så går en eller annen poengsøkende anmelder eller kinosjef tilbake til Maritim hotel og tenker: «Dypt menneskelig».

Denne sør-koreanske filmen handler om ei lita jente som mister familien sin to ganger, og det som finnes av budskap er smertefullt. Pappaen plasserer henne i barnehjem fordi han har ny kone og nytt barn. Der lever hun i en øm bitterhet inntil hun blir tvangssendt til Frankrike som barn av entusiastisk fransk ektepar. Alle de nye søsknene er igjen i Sør-Korea.

Det skjer ikke mye i filmen, og formen er en ulempe. Den litt forfengelige langsomheten. Forutsigbarheten følger regissøren. Den lille fuglen som begraves er antakelig et varsel. Ja, der er den et varsel. Den sinte jenta kan ikke leke med dokker, for pappa forkastet henne og så videre. De siste fem-seks minuttene er hjerteskjærende. De funker som film. Bort-adopteringa til flyplassen i Frankrike ser ut som et grotesk overgrep. Jenta drømmer om kinnet sitt mot pappas jakkerygg. Pappa er borte. Korea er borte. Det er ikke bra å gi folk et helt nytt liv.

Men: Filmen er inspirert av den fransk-koreanske regissørens barndom i Korea, og hun ble altså filmskaper i sitt nye liv. Og så?