Et varmt sted mellom «Platoon» og «Young guns»

Etter hvert som denne soldatfilmen blir eldre og livligere, plasserer den seg (med forbausende eleganse) et sted mellom «Platoon» og «Young guns».

Først skremmer den oss med at soldater er avsindige psykotikere. Deretter beveger den oss med at soldater er evig gode venner og hjertelige brakke-onanister. Begge deler er antakelig sant, men ikke like interessant.

Jake Gyllenhaal spiller en urolig ungdom som verver seg til marinen i 1989 og går inn i snikskytter-trening. Det er den skremmende delen. Umenneskeliggjøringen av mannlig ungdom likner den vi fikk med oss i «Full metal jacket» og «Heartbreak Ridge», og for et følsomt menneske betyr det en umiddelbar politisk erkjennelse: Det kan ikke finnes noen verdier i verden som rettferdiggjør dette systematiske svineriet. Men følelser er flyktige.

Etter hvert kommer vi til Saudi Arabia, der Gyllenhaal sammen med de andre mekaniserte psykopatene fordriver tida med å kjede seg i sola og forarge seg over kjæresters og hustruers ekte og fiktive utroskaper. Det er engasjerende laget, og interessen holder seg. Forventningene om at krig forderver menneskesinnet, forsterkes, og vi fortsetter med å være gode kinostol-pasifister, for kinostol-pasifister er de fredeligste folka som finnes.

Så kommer folka våre i krigen. Et sted ute i ørkenen driver Saddams nasjonalgarde med både skyting og brannstiftelse, men vi ser dem egentlig aldri, og våre menn (snikskytteren og hans kikkertsporer) begynner å få alvorlig lyst til å skyte noen. Da de ikke får lov fordi det kjepphøye flyvåpnet skeiner ut av skyfriheten med brannteppene sine, beklager vi egentlig det. Vi er ikke lenger gode pasifister, men Young Guns-fascister. Innlevelsen i utpensla skjebner har født en ny skapning: Kinostol-kameraten. Vi liker Gyllenhaal og Peter Sarsgaard. Vi liker de barnlige og ekte amerikanske soldatene som ørkner rundt i den muslimske ødemarka. Vi har nesten glemt at de sang Wagner med begeistra røster da de så Coppolas Vietnam-slakt i «Apokalypse nå!».

Filmen er basert på Anthony Swoffords selvbiografiske bok om soldaten som aldri fikk løsna ett skudd, så hendelsene er antakelig sanne. På et merkelig vis er de avskylige og sjokkerende og samtidig beroligende. En krukkehåve svikter ikke kameratene sine, sjøl om de er ville idioter.

Jake Gyllenhaal er perfekt som sjelelig forstyrra ungdom med stumfilmblikk, og de andre skuespillerne i filmen gjør hva man kaller et uforglemmelig inntrykk. Fargerike folk gjør «Jarhead» underholdende.

Sam Mendes («American beauty», «Road to perdition») har laga en schizofren film for vår krigsschizofrene tid. Når du ser «Jarhead», føler du at ingen burde sende amerikanske soldater til noe annet land noensinne, no way, Josef. Hvis du går hjem og ser «Hotel Rwanda», vil du be til Gud om at amerikanerne sender bevæpna amerikanske redningsmenn neste gang primitive afrikanere vil utslette sine brødre og søstre.

Film er for følere. Derfor vet filmseere egentlig aldri hva de mener. Om noe.