Fåfengte drømmer om lykke

Mye ligner på hverandre i Allens siste filmer. Som i «Match Point» (2006) er filmen lagt til London, dog ikke så spektakulært denne gang. Som i «Whatever works» (2009) gifter en aldrende mann seg med en purung kvinne. Og som i «Vicky Cristina Barcelona» (2008) har regissøren et høyst ironisk blikk på hvordan mennesker steller seg i sitt kjærlighetsliv.

Sistnevnte film var et fyrverkeri av festlige påfunn rundt erotiske forviklinger. Nå er temaet beslektet, men Allen lunter fortellermessig mye roligere av sted idet han pakker ut sin labyrint av skikkelser. Ut drysser en rekke retrospektive mosaikkbiter, introdusert av en fortellerstemme som gir et gammelmodig preg. Det tar tid før fortellingen blir til en samlet vev om godt voksne mennesker som strever med å finne og beholde lykken. Men regissøren greier ikke å finne en like effektfull slutt på storyen som i «Match Point».

Heldigvis er skuespillerne plukket på øverste hylle: Anthony Hopkins levendegjør en aldrende mann som dropper ektefellen i håp om å bli attraktiv for en ung skjønnhet. Gemma Jones spiller glitrende hans forsmådde hustru som finner lattervekkende trøst i spåkonevås. Lucy Punch er så vulgær og enkel som en eskortepikerolle krever. Naomi Watts er passe frustrert som kone til en mislykket forfatter. Bare Josh Brolin virker feilvalgt som sistnevnte. Allen har tidligere fabulert dypsindig rundt tilfeldigheters betydning. Når gir han Skjebnen en finger med i spillet, dog med et ytterst karikerende glimt i øyet, særlig når troen på reinkarnasjon griper om seg.

Samtidig som jeg ler godt av hvordan de stakkars skikkelsene roter det til for seg selv, rammes jeg også av tristhet. Alle som en i Allens univers framstår som ganske dumme i sine selvopptatte valg. Dermed ender filmskaperen med å virke spotsk i sin ironiske, uempatiske posisjon.

Ja, i stedet for å le med personene, ler han av dem. Iallfall får han meg til å gjøre det.

kristin.aalen@aftenbladet.no