Fattigbarnas slit dandert med kjendiser

Det er et enormt og imponerende prosjekt manusforfatter og regissør Grete Salomonsen har tatt på seg: Å lage en troverdig tidskoloritt rundt et mylder av mennesker fra fattige og rike bygde- og bymiljø i Agder for over 100 år siden. Dernest å gjøre det med uerfarne barneskuespillere og i tillegg involvere grisunger, kyr, ulv og bjørn i flere scener. De fleste norske filmskapere i dag ville aldri begitt seg inn i noe så ambisiøst. Salomonsen skal ha ros for å våge det krevende.

Mye av historien fra fortida fortelles greit. Regissøren makter å skape scener der guttungen Yohan fungerer i samspill med andre barn, mange av dem med en naturlig spontanitet i replikk og skuespill. Likevel blir det for ofte ujevnt spill, både blant voksne og barn, som gjør det hele stivt. Det irriterer også at diksjonen stadig er dårlig.

Scenene med dyr fungerer faktisk best. Når Yohan og venninnen Anna gjeter kyr i skogen og overraskes av bjørn, er dette overbevisende filmet og klippet.

Slik lykkes filmskaperen i å formidle til moderne tilskuere hvor tøft det må ha vært for altfor unge gjetere å hanskes med skogens ville dyr, men også å bli plaget av ubarmhjertige slavedrivere i form av rike gårdeiere. En av dem spilles godt av Jørgen Langhelle.

Det som trekker ned, er det Salomonsen gjør for å lokke et nåtidspublikum. Verst er at hun ikke nøyer seg med Ragnar Bjerkreims musikk, men rett som det er klistrer på poplåter med apropostekst til handlingen. Hvorfor ikke stole på at bildene og hendelsene har kraft til å skape de rette følelsene hos tilskueren?

Dessuten blir kjendisfaktoren utnyttet for mye. Det er helt greit at Kris Kristoffersen spiller hovedpersonen på sine gamle dager, men det er forferdelig påklint at en oppstasa Carola Häggkvist befinner seg i rommet samtidig, for så å synge en sang helt til slutt.

At Morten Abel spiller skjeggete lærer i hjembygda til Yohan er ålreit (han gjør ikke stort av seg), og også Alejandro Fuentes er integrert i fortellingen.

Men når et sigøynerfølge befolkes av Alexander Rybak, Morten Harket og Aylar Lie, tynes troverdigheten alvorlig. Det hadde holdt rikelig med Rybak som glir inn med sitt fiolinspill. Men Harket og Lie fungerer bare som berømte artist- og modellfjes.

Er det slik vi er blitt – at skal du fortelle alvorlig om fortidas fattigdom, må du sukre pillen med moderne glamour?

kristin.aalen@aftenbladet.no